Sissil´s Verden

2011-04-26T10:41:00.003+02:00

Studying...

2011-01-16T16:10:00.002+01:00

James Newton Howard

2011-01-10T07:44:00.001+01:00

Good morning!
I just had to put this song on my blog, it's fantastic.
James Newton Howard, everything he does is magic. I'm just so fascinated!
Have a good day!

Jaaaa

2011-01-06T19:38:00.000+01:00

Har letet etter denne sangen!! Idag fant jeg den =)=)

Minner <3

Guatemala, takterrassen, soloppgang...

Back in B-town

2011-01-06T13:38:00.003+01:00

Da satt jeg her i stuen og leste anatomi. Eksamen nærmer seg med stormskritt, men det gjør også ferien. En måned til semesterbreak. Bare En deleksamen i biologi, en muntlig og en skriftlig EKSAMEN i biologi, to crediter i Anatomi, en credit i informatics og en polskprøve igjen! Woho!

Planen er Sverige + Tyskland. Det blir fantastisk. Skal shoppe secondhand og bare kose meg. Håper å komme meg til Berlin med et tog fra Warszawa. Her i Bialystok finnes det ikke så mange secondhands utenom utvasket tøy fra tidlig 2000-tall :s Not my style!

Rart å komme tilbake til Bialystok etter juleferien. I ferien gjorde jeg INGENTING som hadde med studier å gjøre. Det var deilig med litt pause. Fest, fest, fest, gode venner, familie og turer i skogen... That’s life! Det var vemodig å sette seg ned i en tom leilighet i Bialy å tenke på alt det som var på gang hjemme. Det må være første gangen i mitt liv at jeg faktisk savnet å være hjemme...etter å ha vært hjemme... Jeg ser på det som et bra tegn, det betyr i alle fall at jeg har noe å komme hjem til. Tenk hvor trist det hadde vært å ikke ha det!

Vanligvis drar jeg, er borte en god stund, for så å legge reisen bak meg som en god gammel historie man tar opp når det passer seg. Det var litt av det samme nå, sjokket kom først når jeg skulle dra tilbake igjen. Dra tilbake igjen? Men jeg er jo ferdig nå. Mentalt hadde jeg innstilt meg på at jeg skulle jobbe hardt, helt til jeg dro hjem og så var det over. Det fungerer dessverre ikke slik med et seksårig studie...

Det tok en dag og to å komme over sjokket, nå er jeg inni det igjen. Bøkene ligger spredt på bordet. Planen for hva som må leses ligger friskt i minnet og motivasjonen er tilbake (sånn hallveis...) Noe av det som hjelper, er å tenke igjennom hvorfor man gjør dette. Ikke bare at man skal gjøre det man må for dagen, uken eller måneden. Man må tenke på resten av livet, og hva man vil. Da kommer motivasjonen, for meg i alle fall.

Rutine... Ja det er vel greit. Men den første dagen jeg kom tilbake hadde jeg bare lyst til å male et stort bilde på veggen, skrike høyt, klatre kjempe fort, og tegne masse tegninger av folk med masse rare farger. kreativitet! Det savner jeg. Ingen overskudd, ingen tid. Det er det man ofrer, men derfor har vi også ferie! Woho, snart ferie! La kreativiteten og reiselysten slippes løs!

En snømann vinker til meg på vei hjem fra universitetet

En kjempesøt kafe jeg fant på oppdagelsesferd i gata mi =)
Suuupergod kaffe med alle verdens smaker som eksploderer
i munnen!

obligatorisk bilde

Mona, fryser på vår lille tur til Warszawa

Endelig hjemme hos min bestevenn, Irene

På cafe med søte Susanne =)

Slurp!

Kos <3

Jul i stuen

Den fineste gaven!

Sahar og suuper god (og alt for mye) mat! Nam

I Sørmarka med min kjære bror, magisk som i Narnia

Bare 2 uker igjen...

2010-12-05T20:35:00.001+01:00

Bare 2 uker til jeg skal få lov å dra hjem! Gleder meg sånn til å få se familie og venner igjen. Gleder meg til en julepyntet stue, julekaker, juleduk og grøt. Jeg er heldig som har et hjem å komme til i julen...

Appelsin med nellik fra juleverkstedet <3

En nisse i min fine blomst

Julepyntet stue =)

Ut i -17...

2010-12-02T08:27:00.001+01:00

Hei og hå i dag er det 2.Desember <3

Egentlig burde jeg sitte å høre på julesanger, men her sitter jeg å leser anatomi på mitt lille julepyntede kjøkken.

Idag skal det bli minus 17 grader og i samme øyeblikk som jeg begynner å få medfølelse for meg selv, kommer jeg til å tenkte på menneskene som bor på gaten her i Polen. I går klaget jeg i telefonen om at jeg måtte ta av meg hanskene når jeg skulle låse opp døren... Fatter ikke at jeg kan gå rundt i min yberstore jakke og syns synd på meg selv. Lurer på om menneskene som bor på gaten i Bialystok, bor der fordi de må? Dette må jeg finne ut. Det er jo i så fall helt forferdelig. Jeg hørte om at det var mange mennesker fra Polen som frøs ihjel forrige vinter. Tenk om vi kunne gjort noe med det. Jeg vet om en søt liten mann som bor på gaten. Jeg ser ham hver dag på vei til universitetet. Tenk om han må bo på gaten, tenk hvor kald han er nå. Tenk hvor kald han var i natt. Tenk om han plutselig er borte en dag når skal skal gå til skolen. Hva skal man egentlig gjøre? Personlig er jeg litt redd for å gå bort, kanskje han er aggressiv, kanskje han er ruspåvirket og vil bo på gaten. Jeg vet ikke... men jeg skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre.

Til ettertanke, og tilbake til mitt travle egoistiske liv, der jeg bekymrer meg over at det er kaldt ute og at jeg ikke får tid til å kjøpe mer varme fine klær før helgen (Oh no)...

Ha en fin 2.Desember og tenk på alle deilige julekaker som snart kommer vår vei!!! =)

Julepynt i Bialystoks gater <3

Mmmmm Oppskrift fra Jamie Oliver

2010-11-25T14:59:00.000+01:00

party squash soup

starter | serves 4
I like to think of this as a happy soup. The amazing heat from the chilli will really get your endorphins going and the rice is so comforting. It’s just what you need in the cold winter months. The secret to making it so good is to really work the seasoning at the end, and pimp it up with some beautiful fresh lime juice. You can vary it by using noodles instead of rice, or adding some pulled chicken or sweetcorn, but as it stands, this is a great veggie dish.

Get a high-sided pan or wok on a medium-high heat to get nice and hot, and pour your stock into a small pan on a low heat to get warm. To make your fragrant soup base, add the lime leaves, chillies, garlic, ginger, lemongrass and a pinch of salt to a food processor. Chop the top few leaves off your bunch of coriander and pop to one side, then add the rest to the processor and blitz for 30 seconds or so until fairly fine. With the processor still running, add a few good lugs of olive oil, the five-spice and ground cumin. Tip this mixture straight into your hot pan, you can add a splash of stock to loosen it if you want, and fry and stir for a couple of minutes so it starts smelling fantastic. Add your sliced onion, then cook gently for 8 to 10 minutes.

Add the squash to the pan and stir well, then pour in the stock. Bring to the boil, then reduce the heat and simmer for 20 to 25 minutes until the squash is lovely and soft. At this point, add the rice and give it a really good stir. If it looks a bit dry, you can add a splash of water here. Continue to simmer for about 8 minutes until the rice is almost cooked, then add the coconut milk and bring back to the boil. Simmer for a couple of minutes until hot through and thickened a little. I like to squash up some of the squash at this point too.

Take the pan off the heat, give it a good stir, then taste and season carefully with salt and pepper. To give it a bit of twang add the lime juice – the amount you need will depend on how juicy your limes are, so keep tasting it as you go. Scatter with more sliced fresh chilli and your reserved coriander leaves before serving.

If you’re making this for a party, what I like to do is to hack the top off a massive pumpkin, scoop out the insides, then bake the shell in the oven for 40 minutes at 100ºC/220ºF/gas ¼. You can then use this as a receptacle for your hot soup, and as long as it’s an inch or so thick, it should keep warm for a good hour or so. Have it sitting out at the party with a load of little cups and bowls lined up next to it and a bunch of lime wedges, and let everyone help themselves!

2010-11-25T07:28:00.000+01:00

Sykler igjennom de samme gatene, legger merke til uteliggeren som en dag blir tatt med i en stor bil, og dagen etter står på det samme hjørnet med ny jakke. Jeg undrer, men ofrer ikke mer enn en liten tanke før jeg igjen dras tilbake inn i min egne lille verden. Sykler litt lenger ned, den samme kirken på torget, de same lyktestolpene, de samme lyskryssene. Kanskje jeg rekker og sykle over før det blir rødt? Dag for dag planlegges, prøver tas og legges bak meg, men allikevel kjennes det som om tiden står stille...

Det var først for noen dager siden det kom noe nytt å legge merke til. Bialystok begynner å bli en jule by. Grankranser og lys begynner å poppe opp litt her og der. Julesnop i butikken. Sakte med sikkert begynner jeg å føle noe... Er det julestemning?

Det er lenge siden julestemningen var hos meg. Man får ikke tatt seg tid til å sette pris på julen. Denne julen skal bli en riktig god jul! Jeg gleder meg til å få lov til å komme hjem til mamma, mormor, hele familien og gode venner. For en utrolig fin tradisjon, som vi absolutt burde beholde og sette pris på! Dette skal blir den beste julen på lenge!

AAAAAH NOSTALGI!! =)=)

2010-10-24T19:00:00.000+02:00

Tired...

Sundays...

2010-10-17T10:44:00.002+02:00

Idag er det endelig søndag! Denne uken har vært usedvanlig lang. Jeg hadde til og med forelesning i går og satt å skrev på et prosjekt om Embryonic development helt til kvelden. Selv om jeg nå står opp og skal fortsette på mitt bio prosjekt, kan jeg ikke tenke annet enn at dette er en deilig morgen! Solen skinner inn i stuen og varmer mine ben. Lyset er så behagelig for øynene.

Jeg så etter noe fakta til mitt prosjekt på internet og fant istedet denne deilige musikken/lyden. Enjoy på en delilig søndags morgen!!! =)

Some-Lovers-Try-Positions-That-They-Cannot-Handle

2010-10-15T14:50:00.003+02:00

Scaphoid
Lunatum
Triquetum
Pisiforme
Trapezium
Trapezoideum
Capitatum
Hamatum

Så nå er det bare å pugge:p

dag 1 på skolen...

2010-10-04T09:56:00.001+02:00

Første time - Gym :D

20 min å gå til gymsalen, deeeilig, men ganske kaldt! Frostrøyk ut munnen og blader som faller fra himmelen. Idag kikket jeg opp og kunne se blader i alle verdensfarger danse i vinden over meg - deilig!

Nå er det snart Biologi, bare en liten pause hjemme med litt nyinnkjøpte økologiske egg først!

Life is good!

Høst fra Google.. Sissil har glemt lader til kamera..:(

2010-10-02T10:47:00.002+02:00

Det er merkelig hvordan oppvask og klær bare fylles opp på 1-2-3! Spesielt når man bare er en person som skal rydde alt... Nå henger stativet med klesvask her igjen. Har på følelsen det vil kreve sin faste plass midt her på stuegulvet! Typisk...

På mandag begynner skolen, fikk timeplan idag. Gym i første time mandag. Hehe aner ikke helt hva jeg skal forvente.. Det er jo bra vi skal bevege oss, men hva er liksom definisjonen på gym her? Skal jeg ta med meg treningsklær?

Sist uke var jeg i byen å kjøpte meg hvite sko og "doktorfrakk". Dette skal vi liksom gå med i timene. Hmm vet ikke hva jeg syns om det. Skal vi liksom bare gå rundt i seks år å late som vi er leger.. I dag skal jeg gå å kjøpe min helt personlige pinsett (wow) og hansker. Håper stetoskopet lar vente på seg noen år til.. Vil helst slippe å gå med det rundt halsen "for show".

Have a nice day!

Det regner...

2010-09-29T09:18:00.001+02:00

Jeg sitter å kikker ut vinduet, det regner. Jeg elsker når det regner, spesielt når jeg sitter inne. Det er en spesiell følelse her jeg sitter i min første egne leilighet. Tørkestativet får meg til å føle meg som jeg endelig sitter i et hjem.

Jeg har vasket masse klær etter at den 20år gamle vaskemaskinen begynte å leve sitt eget liv og hoppet ut av skapet på kjøkkenet og fikk blomstene til å fly. Familien jeg leier av kjøpte en ny med en gang, de er så snille. I går skulle de hjelpe meg med polsken når vaskemaskinen skulle settes på plass, da kom hele familien. Vi koste oss masse. Vi bød dem på pizza og der satt vi 8 stykker på 4 kjøkkenstoler, ubeskrivelig koselig!

Nå sitter jeg å hører på lyden av den nye fine Samsung, regndråpene som faller og en liten fugl som piper en fuglesang i ny og ne. Aah for en delig morgen.

Skolen begynner på mandag, før det har jeg en god del å lese. I går leste jeg i fire timer, fire kjekke timer. Jeg leser anatomi, det er så spennende! Jeg gleder meg til å begynne, men jeg gleder meg ikke til stresset rundt det hele..

Filip på besøk i min nye leilighet

Min stue med min fine nye plante

Min vinduskarm + bilder jeg skal henge opp:)

Jeg og mine fine pippilangstrømpe sko på tur i Bialystok


Mmmmums elsker denne sukkersøte innredningen på cafeer

Måtte testes...:p

Bialystok at night

Språk.

2010-09-15T14:42:00.003+02:00

Så nå sitter jeg her på mitt lille rom og øver på min polsk. Dette er et av de språkene jeg aldri hadde trodd jeg skulle få bruk for. Idag skal jeg på visning, så jeg ser den lille videoen fra youtube igjen..

Polen

2010-09-13T17:49:00.001+02:00

Så...Plutselig bodde jeg i Polen. Eksamensperioden raste forbi, karakterene ble satt og sommeren kom. En reise gjennom Sverige, en til Tunisia og så til slutt Bergen, for å ta farvel.

Så satt jeg her da, på mitt nye rom i Bialystok. Skal være her en stund. seks år for å være eksakt.

University of Bialystok

Polen

2010-05-31T08:33:00.005+02:00

Brain of chimpanzee

Sitting here, reading about the brain... Pretty amazing stuff!

Did You Know?

...your brain is capable of having more ideas than the number of atoms in the known universe!

Did You Know?

...all of your "thinking" is done by electricity and chemicals

Did You Know?

...information travels at different speeds within different types of neurons. Transmission can be as slow as 0.5 meters/sec or as fast as 120 meters/sec.

Traveling at 120 meters/sec is the same as going 268 miles/hour

http://www.thethinkingbusiness.co.uk/brain_facts.html

2010-05-26T18:44:00.000+02:00

Have a nice day!

Krakow

2010-05-25T18:05:00.003+02:00

My boyfriend and I want to move to another country to study. We thought we'd check our Krakow in Poland.

This is our trip...

This is the name of the street where the university lies.. Dreaming away. I want to live here.

Time for a city stroll..

Every detail is so beautiful here. Even the doors!

This is a fantastic church.

Filip walks through one of the streets of Krakow. On the left you can see a church, straight ahead another one.

Hmm someone had fun making up Polish words..

This guy made alot of money! He made us this beautiful horseshoe and he engraved our names for good luck. How romantic..

I want to go to the Jagiellonian University in Krakow! The pictures of all the "kings" is not really pictures of kings, its the principles of the Jagiellonian University! The picture is taken on a "museumtour" inside the university, which is still in use.

The Jagiellonian University was established in 1364 by Casimir 111 The Great in Krakow. It is the oldest institution of higher education in Poland, second oldest university in central europe and the one of the oldest in Europe. I felt honored to be there!

Krakow!

Busy,busy,busy Bee

2010-05-25T10:36:00.001+02:00

About time I posted those pictures from Krakow..

From google

2010-03-29T00:32:00.000+02:00

LOVE THEM! want!want!want!!!

Krakow!

2010-03-23T14:51:00.002+01:00

Finally i'm going somewhere! This time - Europe.
I'm going to Krakow! Weeeeeee

And this is where we're staying:

I just love http://www.hostelworld.com/! Sooo much cheaper! So much better than Hotels! :)

Love it!

2010-03-14T15:16:00.001+01:00

Relax i'ts Sunday!!

2010-03-14T13:35:00.000+01:00

2010-03-10T17:58:00.003+01:00

I can't believe I had to explain myself at work today! I hate telling people why I'm a vegetarian, when they really don’t want to listen! I hate when people ask just to provoke! Arrh makes me fed up.. I can't believe it. Why can't we just respect one another! If you aren't interested in listening, well - don't freakin ask!

GoVeg!

Found this...

2010-03-10T17:47:00.000+01:00

Det er rart å gå gjennom gamle ting... Fant denne i en av mappene mine fra Amerikaturen:) Minnene strømmer på...

USA – LA

Sitter på bussen, flybussen for å være eksakt. Klokken er 00.31, og jeg er på vei til flyplassen. Det er møskt i bussen, nesten ingen mennesker. Jeg hører hjulende trille med en lyd som om en lydløs rakett flyr gjennom vinden, i ny ig ned hunper bussen på den knudrete asfalten.

Her i California er det mye dårlige veier. Påvei til Santa Monica, trodde jeg jeg var tilbake i Boliva, det eneste forskjellen er at i Bolivia har bussene støtdempere...

Det er så provoserende å være her i dette rike, flotte, drittlandet. Det første som møtte oss var en hjemløs man som fortalte om sin skjebne. Han var på vei til sin søster som ikke lenger ville ha hans kontakt etter hans hjemløshet (kan du tenke deg!?) For noen uker siden, hadde han ikke lenger penger til å betale ned på firmabilen, han også bodde i. De kom, tok bilen. ”I asked for money for the bus”, sa mannen sørgelig, som om minnet var like klart foran ham som det øyeblikket det skjedde. Han snakkte lenge, han hadde sikkert ikke for mye sosialisering med andre enn de mange forskjellige menneskene på homelesscenteret han nå dessverre bodde på. Det er mange skjebner, har møtt på mange.

Da vi dro for å besøke Siri, Daniels venninne i Berkley (hvor hun studerer) San Fran. Fortalte hun også om en mann som så helt normal ut da hun kom der, men som hadde forandret seg over tid. Hver dag stod han foran butikken eller vaskeriet, hver gang ble han skitnere og skjegget var lenger. Han spurte henne aldri om penger, han bare stod, kanskje for varmen, kanskje for selskapet av forbigående mennesker...

I begynnelsen følte jeg meg litt irritert, som om jeg satte meg inn i en norsk situasjon, da jeg tok meg selv i å si at alle kan jo få seg en jobb om de vil, trakk jeg fort tilbake konklusjonen å begynte å tenke litt. Hvordan er egentlig ting her? Etter store økonomiske problemer i verden, er det ikke lett her i USA, eller skal jeg si lettere. Nå skal ikke jeg late som jeg vet alt om USAs system og økonomi, men jeg trekker tråder fra det jeg vet..

Etter nå snart to uker med nøye observasjon og couchsurfing (sofasøking, bor hos lokale mennesker gratis) har jeg fått med meg en liten del.

Her er det mye DRUGS –santa cruz

Her er det sekulært – mexicans and whites

Her er det regler – bot på rødt lys

Her er det amerikanske mennesker – ja..høylytt

Her er det mye mat - eat all you want

Her er det Engesk/spanske skilt! Daniel mener dette må være den beste måten å lære spansk på. ” me får jo gloser kver dag”

LA- blæ

NY? $$$ ???

Kjente varmen i Santa Cruz. Desperate som vi var satte vi gang, meldte oss in i couch surfing og hospitality club og sendte en haug med meldinger til mennesker i santa cruz. Vi viste verken når daniel skulle få sin tattoo av den kjente adam barton, eller helt hvor... Ingen problem, vi er jo i santa cruz. Heldige som vi var om vi inn i USA etter spekulasjoner om både karantene og alt mulig vi trodde USA kom til å finne på med denne svineinfluensaepedemien on the run.

Nei der kom det en liten pause gitt, måtte bare av bussen, en liten gåtur til en annen byggning for å ta heisen opp til andre etasje og tulle meg i mitt fleecteppe, ta på meg masse klær og legge meg ned på den harde kalde metallbenken på den mørke flyplassen. Ja, ja dette hadde jeg gjort før og verre var det uten teppe. Gutten på nabobenken skjever, jeg kan høre det til min benk, av og til kommer det små stønn av frysninger, mine egne minner kommer tilbake. Jeg setter meg opp, leter litt i sekken etter flere klær og gir ham teppet mitt. Han tuller det rundt seg med glede, den blåfrosne huden som kun er dekket med en singlett kjenner varmen strømme. Da jeg våkner noen timer etter, ligger teppet godt brettet over meg og gutten er borte..

Sitter på gate 49A, er på vei til NY, nå har klokken passert 05.57. Folkene rundt meg spiser, skriver, leser aviser og kremter... Kanskje de alle frykter for svineinfluensa, bekymrer seg over aksjer eller rett og slett bare skal kose seg. Nei jeg tror de er bekymret, de fleste har på seg dress og fine klær. Alle med fine klær og dress, bekymrer seg. Mange gedigne mennesker her, ”kremt” slutt å spis! De spiser jo hele tiden. Vedder på at mannen foran meg i XXXL sjorte bestilte all-you-can-eat-pass i går på universal studios. Æsj.

Så NY ja, et nytt kapittel, nei egentlig ikke. Nå skal vi jo bare hjem... tre dager med trasking og masse venting på flyplassen.. fant nettopp ut at jeg må vente i mangfoldige timer når jeg skal hjem. Daniel, nei, han fikk forandre billetten – sucker! Ja det blir meg...

Sitter igjen med gode minner fra California. De beste minner - definitivt fra Santa Cruz!

Good times!! :p

Stockholm!

2010-03-08T13:42:00.000+01:00

From H&M fashionstudio

Still haven't bought any clothes.. Today I put together this combination.
I really miss Stockholm. When I was there I had a map of all the good second hand shops! It was like heaven! I didn't buy much - but it was so much fun!

Herr Judits.

This little shop is soo charming!

It opens at 11 sharp! Even if you're a girl, you will love it!

http://www.herrjudit.se/blog/ (For males)

And then we have Judits!!

Indside Judits - Shoeheaven!

                              Hornsgatan 75
                              118 49 Stockholm

They offer selected women clothes and accessories from the 50’s to the 70’s as well as modern trends. I like the old stuff, while others might like to mix. I'ts worth just looking at the clothes as well. Its like a tour in a museum. I really like the fact that buying second hand is good for the world! We dont have to buy everything brand new!

   Plus its unique!

2010-03-07T12:24:00.000+01:00

I just loove it!

Lalalala

2010-03-03T15:24:00.000+01:00

Shop until I drop? Yes please!

2010-03-03T12:28:00.002+01:00

I get crazy!

I wanna go shopping. Since I don't have any money I went "windowshopping". H&M have a program where you can "try" clothes! Its fuuun! Especially when you're supposed to study...

...Because I miss summertimes!!

Norway - my home

2010-03-02T09:32:00.010+01:00

Some GOOD swedish friends and I went to The Pulpit Rock last summer. It was truly beautiful!

Study VS playing games?

2010-03-02T09:23:00.003+01:00

http://www.plastelina.net/games/game1.html

Aaaaarh

Bird Watching

2010-02-07T19:29:00.001+01:00

By Chrissie White

I love her work!

Goji berry (Wolfberry)

2010-01-27T12:01:00.004+01:00

MMMMMmmm just got these in the mail from a friend! I was eating them all x-mas in supersweden. They are so incredible healthy you almost can’t find anything better! (hehe..here we go, overexcited again...) Wow! They even got a bit of proteins! God I'm going to eat this everyday from now on. They are great in a salads or cereal!

Wiki says:

Wolfberry, commercially called goji berry, is the common name for the fruit of two very closely related species: Lycium barbarum 寧夏枸杞; L. chinense 枸杞, two species of boxthorn in the family Solanaceae. It is native to southeastern Europe and Asia.

TAKE A LOOK AT THIS!!!

Nutrient content

Macronutrients

Wolfberry contains significant percentages of a day's macronutrient needs – carbohydrates, protein, fat and dietary fiber. 68% of the mass of dried wolfberries exists as carbohydrate, 12% as protein, and 10% each as fiber and fat, giving a total caloric value in a 100 gram serving of 370 (kilo) calories.

Micronutrients and phytochemicals

Wolfberries contain many nutrients and phytochemicals including

11 essential and 22 trace dietary minerals
18 amino acids
6 essential vitamins
8 polysaccharides and 6 monosaccharides
5 unsaturated fatty acids, including the essential fatty acids, linoleic acid and alpha-linolenic acid
beta-sitosterol and other phytosterols
5 carotenoids, including beta-carotene and zeaxanthin (below), lutein, lycopene and cryptoxanthin, a xanthophyll
numerous phenolic pigments (phenols) associated with antioxidant properties

Calcium. Wolfberries contain 112 mg per 100 gram serving, providing about 8-10% of the Dietary Reference Intake (DRI).
Potassium. Wolfberries contain 1,132 mg per 100 grams dried fruit, giving about 24% of the DRI.
Iron. Wolfberries have 9 mg iron per 100 grams (100% DRI).
Zinc. 2 mg per 100 grams dried fruit (18% DRI).
Selenium. 100 grams of dried wolfberries contain 50 micrograms (91% DRI)
Riboflavin (vitamin B2). At 1.3 mg, 100 grams of dried wolfberries provide 100% of DRI.
Vitamin C. Vitamin C content in dried wolfberries has a wide range (from different sources from 29 mg per 100 grams to as high as 148 mg per 100 grams (respectively, 32% and 163% DRI).

But hey! Don’t believe EVERYTHING you read on wikipedia!! ( besides this;) )

Found this...

2010-01-26T13:19:00.004+01:00

I just love it...Its like the time stands still...

Lindy Hooooooop

2010-01-25T16:32:00.006+01:00

Going for Lindy hop today.. This can be interesting.. hmm

My friend "wiki" says:

The Lindy Hop is based on the popular Charleston and named for Charles Lindbergh's Atlantic crossing in 1927. It evolved in New York City in the 1920s and '30s and originally evolved with the jazz music of that time. Lindy was a fusion of many dances that preceded it or were popular during its development but is mainly based on jazz, tap, breakaway and Charleston. It is frequently described as a jazz dance and is a member of the swing dance family.

Jup, this really can be interesting! Stay tuned for more info Haha!

OMG! Look at this crazy video! I don't know about this!!!

Me?

White, beautiful and god damn COLD snow!!!

2009-12-21T08:30:00.003+01:00

We are back after a few days of “total isolation” and a nice skiing trip in the woods! From Stavanger to Oslo and from Oslo to the north of Sweden, by car. One word: COLD!

Small red houses with white listed windows. Yep we are driving trough the small villages of the North.
Small Christmas candles and cute, little lit stars, in ALL the windows. The small wooden houses all look the same, only the shape is different. We drive trough the area called Dalarna in the middle of the night. The heavy snow sleeps quietly on the branches of the massive trees.

Oslo was nothing more than cold! Negative 10 and cold wind that burns trough your skin like a glowing knife. My shoes; converse all stars. Clever choice? NO WAY! From now on Ill think WARM instead of NICE. (Remind me, I seem to easily forget…)

So negative 15 here in a little town called Härnösand. This is the place I’m going to celebrate Christmas this year. Let’s find out about the Swedish traditions. This is going to be fun!

First thing in the morning I’m being laughed at about the way I eat my porridge… For your information. These weird people, (called the Swedish) put cold milk on their porridge…
hrm-freaks-mh

Yeah well, back to the making of a ginger cookie town…

See you later!!

Norwegian porridge mmmums

Weird Swedish porridge

Blue Monday

2009-12-14T13:56:00.000+01:00

So Monday finally got here... Yeah, that’s the day after the lovely Sunday! Beginning of the week AGAIN.

In Norway we say "blue Monday", (blåmandag.) because mondays are terrible, and hard to get through.

My Monday: Examination day!

I’m so nervous. I hate exams. A few moments of pride or shame, all your work is depending on those few minutes, or hours... It’s just stupid. It doesn’t really show what you’re good for! (Especially not the oral exams.) It’s like gambling! If you get a subject you’re good at, you win. A person can even win "the price", only knowing one chapter in the book! It’s such a strange system... Puh, writing really helps calming down a person... Keep looking at my watch. Is it time? No, not yet...
Wish me luck...

Lets look at some old pictures from Tanzania...

Good times

Sundays.

2009-12-13T22:31:00.000+01:00

In the Jewish law, Sunday is the first day of the Hebrew calendar, in most Christian traditions it is considered the "Christian Sabbath", which is a change from seventh-day Sabbath or Jewish Shabbat. For many Christians it began to take the place of Shabbat as the day set apart for the public and solemn worship of God. Sunday is considered a non-working day in many countries of the world, and is part of 'the weekend.

For me; Sunday the last day of the week, and the day of doing whatever I want! :D I loooove Sundays:D

RjD2 plays in the background, (a group I btw only heard about yesterday) at 09.34 on a Sunday morning. I do understand the people who like to sleep, but I must say how much more I just treasure the silent mornings by my self. No sounds, but your own. No cars in the background, no people, only the feeling of silence, everyone asleep.
Sunday, the day of nothing… (Besides this Sunday of revising for tomorrows chemistry exam…Arh)

Sometimes we yell about the fact that so many shops are closed on Sundays. When I think about it, it would be nice to have ANOTHER shopping day in the weekend, but hey, when would you be “forced” to sit down and put your feet up. I mean on a day you know you share with the rest of the country!

Sundays are great to do the things you love! And I love Sundays! No worry on a Sunday, besides thinking of what you did on the party last night and that your going to work the next day though… God, when will we ever get rid of the worries??

Anyways… I love Sundays, Sundays are great! Take your time and do anything you like:D Treasure the Sundays (if you’re not a doctor…)

Happy St. Lucia;) Don’t forget to make Lucia rolls (Lussekatter) this Sunday!

Lussekatter Mmmmmmums!

Just one more!

2009-12-11T12:11:00.006+01:00

One Christmas cookie, two... Mmm Cookies really are delicious!

I think I have to stop it now, wait! Just one more!! Ah I can’t stop!

OK, so you get the picture, I made delicious Christmas cookies yesterday, yep that's right. I love the traditions of Christmas. We can’t stop eating, we drop down to the floor, so full that our dresses and trousers doesn’t fit us anymore... And then we start the New Year, with NEW new year-resolutions of eating less and work out more! YEAH! Here comes the recipe:

Norwegian Serinakaker (serinacookies…?)

500 g flour
300 g margarine
250 g sugar
2 tsp vanilla sugar
½ tsp Salt of Hartshorn (hornsalt)
2 eggs
pearl sugar
almonds

Toss all the dry ingredients together in a bowl. Crumble the margarine into the dry, and stir in one egg. Knead everything on the table and form dough. Make tiny balls and squeeze them a little flat with a fork. Dip them in egg white and sprinkle with pearl sugar and almonds.

Into the stove with the poor cookies, 180 C until light yellow/brownish and crispy! (10 min) (Or a little longer, if you like burned things like me;)

Many Norwegians say these cookies are boring... They just forgot the taste! Mmmums, they really are delicious!

Shakti - like a cup of coffie

2009-12-10T12:16:00.001+01:00

I Just HAD to dedicate today's post to my dear shakti mat. After 15 minutes I always get this warm sensation and the great awakening feeling. I was so tired this morning, but after 15 min on my mat I felt like a new person! (I’m allowed to over exaggerate a little right?)

I just sat here and then I thought; It’s so strange that other cultures come up with some many great things, that we just don’t take seriously.

This nail mat (picture) originally comes from India, and now a few thousands of years later; we find it in every store in Scandinavia. We suddenly think it’s amazing. Why now?

We (in the western world) often tend to think of ourselves as the clever revolutionaries. We've got the oil, the technology, and the key to it all, but in our busy world (or bubble), we seem to forget about other important functions to human beings. We need to develop in other ways than learning math’s and physics. We need to develop our soul, mind and our heart.

We face problems like depression, heart decease and stress in the western world everyday. Why didn’t we just start using the Indian "nail mat" right away? We didn’t have it? I don’t know… Maybe other cultures don’t treasure every single opportunity to make a dime... Mabye other more important things to life are cherished…

What else do the other "old fashion", "slow" cultures (like we are any better) have? What else are we missing out on, in our big and inconsiderate race of technology? Lets open our eyes and look around us.

Christmas is sneaking upon us...

2009-12-09T08:54:00.006+01:00

Christmas is near and I want to start my day with an ecological egg, and to share some thoughts about Christmas presents.

I really HATE Christmas-presents. Well, I don't really hate 'the' presents, I just hate the hassle around it.

I hate people who writes "finished all my Christmas presents in one day" on facebook. I don't like that people just "buy to buy". I was actually thinking of forgetting all about Christmas presents this year... but I just cant do that to the people I care about. We have developed this weird trend of buying our friends nonsense to make it seem like we care. They smile and say "thank you sooooooo much!, thats the best present ever"

Instead of this sick habit, I bought the Christmas-box (20 fairtrade things in a really nice box) from Nepal! I'm looking forward to give people presents with a meaning this year!

Tips for Christmas:

Make your own handmade cards
Make handmade jewelry, its personal, nice and unique
Put stickers and tinsel on the wrapping
Write a letter instead of a normal "to-from" sticker
Use nice paper and a different envelope to make the letter special
Spend time on each persons present!

Gather lots of people, its so much fun!

Oh, I almost forgot... Grandparents often have everything, so give Christmas-cakes! Homemade is always the best, but they might be too old to make it themselves...

Marry Christmas!

Old Norwegian postcard from the war

BURMA (Myanmar)

2009-12-08T20:10:00.001+01:00

I finally got to meet the girl I'm gonna be refugee guide for today!
I was so nervous, but it went very well.
Shes likes pizza and so do I... Well, at least we know that we got that in common now!

I thought I'd find some more information about Burma, so I checked out my "good friend" Wiki;

http://no.wikipedia.org/wiki/Burma

It is so easy to fall for all the stereotypes that just sneaks in to our minds and contaminate our hearts with greedy thoughts about our country-borders. We forget so easily that we are all humans and that we should help each other, even though our new neighbour has a different colour, language or fashion style for that matter.

Im really happy that I can volunteer for the Red Cross as a refugeeguide. I hope that I can contribute to help refugees with the unjust situations that they so often face in their own country, as well as in Norway.

So if I cant travel...

2009-11-24T14:05:00.002+01:00

Sissil, just face it... You're studying now and you won't have time OR money to travel that much...
How can I meet new cultures, explore and learn if I cant travel?? I've been panicking for a few months now, but then I figured! If I can't leave the country, I have to find the "countries" here!

So there we go, I signed up to become a refugee guide! IN NORWAY! Perfect! I'm really excited.
It looks like I'm gonna be "guiding" a girl from Burma, into the weird Norwegian culture. How fun! I'm so curious and I have sooo many questions! (poor girl, hope she'll put up with me...) :p

I don't know that much about the Red Cross, but i'm eager to learn more!
I think its gonna be great! Jei!

Look it up:

http://www.rodekors.no/Engasjer_deg/

Mmm fooood!

2009-11-23T16:23:00.003+01:00

http://www.viva.org.uk/recipes/index.html

Connecting people (part 1/3)

2009-11-23T08:55:00.005+01:00

I think this documentary is sooo good! (sorry, in Norwegian..)

(Søk på FBI connecting people nrk om du vil se hele)

2009-11-22T15:05:00.005+01:00

So its decided (sort of), I'm going to Asia, finally! And.. I'm gonna write my blog in English from now on...I think..

Asia, Nepal. The plan is to go for a week in August to help out with this project Ive been working on. "The Christmas box". A box of 20 fairtrade x-mas presents from Nepal. So in august we are picking out the stuff to put in the Christmas box 2010! I'm excited. It is a short trip, but hey, its something. I just need to put my two small feet out of the borders of Norway! Jey!

"X-mas-box 2009" <3

2009-07-12T19:05:00.006+02:00

Beina kribler, tankene flyr og reiselysten kommer tilbake sakte, men sikkert!
Neste reise blir i Asia. Drømmen er et hjem for døende mennesker i Calcutta, så kanskje til Himalaya.. Kanskje noen måneder med Yoga en plass langt, langt borte.. og så.. hvem vet? Ingen returbillett blir det i alle fall. Man lærer av sine feil, og det var en av dem på sist tur - returbillett. Det er godt å kunne ha sjansen til å bli en plass. Kanskje blir man der for alltid..

Studere vs reise
reise vs studere

Skal man gjøre det samfunnet, familie og venner forventer eller skal man bare bryte ut normen å gjøre akkurat det man vil. Er det egoistisk? Kanskje. Kanskje det også er egoistisk å ikke bruke den muligheten vi har for utdannelse i Norge til å hjelpe andre som ikke har de samme mulighetene. Det er vel ettersom man ser på det, og hvem som ser på det.

Valget er der. Mulighetene er der. Hva er best? Valgets kvaler. Kanskje man kan gjøre begge deler. Jeg vet hva som veier tyngst i lystenes verden, det er reise, 100%. Men hva sier fornuften? Eller er det egentlig fornuften. Kanskje fornuften bare er stemmer fra alle de kanter man blir så påvirket av hver dag. Det er vanskelig å vite..

Det blir nok ingen reise denne høsten, men det skal utføres uansett! Neste reise, første stopp India! Aner ikke hvordan eller hvor jeg får pengene fra, men ut av Norge skal jeg, før eller senere - helst ikke for sent...

Hjemme IGJEN igjen

2009-06-05T12:45:00.004+02:00

Så da var jeg plutselig hjemme igjen, IGJEN! Tredje gangen og det begynner å kjennes ganske normalt å komme tilbake etter månedsvis i en helt annen verden. Igjen kjennes det som det hele var en stor klump med ting som har skjedd over en viss periode som ikke har noen plass på tidslinjen..

Hjemme igjen i alle fall. Denne gangen satte jeg stor pris på å jogge meg en tur i trygghet med mine fantastiske nye veganske nikes fra NY! wow:D Som å fly i vinden, jeg elsker Norge - Vår og sommer, mat og varme dusjer, gode venner og masse kos!

(+ jobb og et ganske normalt og kjedelig liv etter ca.2uker...)

Endelig hjemme aktiviteter:

Fest og kos i sommervarmen

Ut på deilige bore=)=)
Gossikvelder + te og honning
Dexti boy=D

2009-05-19T21:17:00.004+02:00

Fra Empire overpriced state building, New York

Kan ikke forstå hvorfor vi dro opp til dette dumme skiltet.. dette var det vi gjorde "klikk" been there + 15minutter gossip om kjendisene som guiden påstod hadde bodd i området.

Så gøy var det å høre på kjendisgossip i LA

2009-05-19T20:59:00.004+02:00

Vi fikk gleden av å møte Silje og Maciek da vi kom til Santa Cruz. Her fant vi verdens beste restaurant som alle bare må på - Saturn! verdens beste hamburger med fakebacon. FANTASTISK!!:D

2009-05-08T08:59:00.025+02:00

Så da var vi endelig i Mexico. Selvfølgelig må vi bare oppleve en "verdensepidemi." En verdensepedemi, hva en det er. Alle aviser hjemme i Norge og rundt i resten av verden, førstesiden.. Ny verdensepidemi, verdens helseorganisasjon møtes i Geneve for krisemøte.. joda jeg er i Mexico.. her sies det at dette kun omhandler Mexico city og at det kanskje er lettere å bli smittet i La..selvfølgelig er det Mexico som får skylden. Det er alltid slik, de store nasjonene kan jo ikke få skylden for en (kanskje) verdensomspennende epidemi..

Ææææææææ

Så da har vi kommet oss til Playa del Carmen, de norske studenters kjære hjem. Dette var den eneste plassen jeg sa jeh IKKE ville til. Det er faktisk helt greit her, greit for de siste dagene i alle fall. Her kan jeg få kjøpe meg noen hengekøyer og kose meg litt. Litt sol på kroppen skal også bli godt. Å slappe av har det ikke blitt for mye av. Her i Playa del Carmen vil jeg oppleve: absolutt ingen ting. Jeg vil sitte på en gate kafé å kikke på de mangfoldige turister, jeg vil ha massasje og ligge på standen.. ok så dette handler kun om 2-3dager, men still.. jeg skal jo faktisk snart ut å oppleve igjen... LA. Hollywood, Las Vegas, hairextensions osv. Å gud, det skal bli så deilig å komme tilbake til sivilisasjon! I går kjøpte jeg sminke å øvde meg på å ta den på. Det var som en ny verden jeg ikke hadde sett på lenge. Lurer på hvordan det skal bli å ta på meg jeans...

Siden sist jeg skrev har vi beveget oss raskt over mange landegrenser. Fra Panama, dro vi tilbake til Costa Rica. Det ble mye surf i Santa Theresa, deilig.

Etter et ganske hektisk farvel fra Santa Theresa dro vi til Nicaragua. Her var vi bare to netter for å leke jackass. Ja det var faktisk det vi var. Vi tok med oss et trebrett opp en aktiv vulkan. Fra toppen rant vi ned to og to i kappløp på asken... Ja jeg sa det var dumt, og dummere er det du fatter å slår deg, flyr over ditt dumme lille trebrett, renner ned med ansiktet i spissen til du endelig stopper med så mye sand i munnen at du nesten ikke kan puste. Om du også ønsker være like dum, var da dette altså Cerro Negro vulkanen i Leon (verdens største dritt by med kun norske...).

Endelig kunne vi dra fra Leon og videre rushet vi to landegrenser på en dag (Nicaragua-Honduras-El Salvador), til vi endelig var i etterlengtede El Salvador. Først en natt i hovedstaden, (som kun var en amerikanisert whatever by). Dagen etter dro vi videre en time fra byen, til kysten. Jeg hadde sett frem til de store fantastiske perfekte høyrebølgene her... Hm.. kanskje jeg ombestemte meg en smule da jeg fikk se disse nøye omtalte bølgene som i alle fall var fem ganger større en meg. Jeg gikk da ut, jeg prøvde denne vaskemaskinen av bølger. Etter et røket leash og en evig lang svømmetur mot strømmen med surfebrett-nesten-krasj stadig vekk, var jeg ferdig. Vi dro dagen etter, på tross av en meget koselig familie med mange unger og god maistortilla.

Daniel lager mat på kjøkkenet

Datteren til husverten poserer litt i klesvasken

Neste stopp var over enda en landegrense til Guatemala. Første stopp (langt på kveld) ble Antigua. Det beste minnet fra denne byen er nudlene jeg spiste, deilige sterke nudler med tofu, det var bare så utrolig lenge siden jeg ikke hadde spist ris og bønner! Deilig! Mitt andre gode inntrykk var det søte markedet midt i byen (dag 2). Vi hadde ikke planlagt mye, vi bestemte oss for å bare spasere gjennom det vesle markedet. Der gikk vi da, jeg og Daniel. Markedet minnet litt om det i Lima. Alle mulige slags gjenstander. Det jeg egentlig lette etter var MAT. Selvfølgelig mat, alltid. Tekstil butikk eller tekstilbutikk. Vesker, smykker, armbånd. Alt hjemmelagd. Jeg elsket det. Endte etterhvert opp med en veske, to armbånd, to små dukker og noen herlige samtaler med menneskene som jobbet der. Det var så fredelig, jeg kjente en indre ro der jeg gikk. Snakket spansk, følte at jeg slappet av i denne byen. Der! Rett foran oss! MAT. En liten benk, en dame bak en liten disk som var satt sammen av to bord i forskjellig høyde. Sønnen hennes løp rundt beina hennes mens han gomlet på en vannmelon. Her vil jeg spise! Så vi satte oss da, på denne litt trebenken. Der satt vi å spiste taco med guacamole, maisuppe og noe som kan minne om potestappe, men det er mais. Vi koste oss, det var kjempe godt. Alle lokale kom der for å spise. Vi satt å snakket og fikk smake på alt det den koselige damen solgte. Etter en stund betalte vi en bitte liten sum (fra min fine nye lilla veske) og dro videre, glade og fornøyde.

Må få lov å dele denne nydelige soloppgangen med dere! Det var det første jeg fikk oppleve av Antigua i dagslys, fantastisk vakkert! (tatt fra hostelets takterrasse min første TIDLIGE morgen)

"Morgenstund har gull i munn"

Slitne etter all reisingen dro vi likevel rett på vulkantur neste dag (også dag 2, litt senere på dagen..). Det skjer når man er under tidspress. Så fantastisk! Vi gikk en god stund gjennom skog og sand før vi kom til foten av vulkanen. Det var rart hvordan vulkansteinen forandret seg på vei opp. Først var den ganske lik en vanlig svart, og etterhvert ble den mer og mer metallisk på en måte. Etterhvert som vi nærmet oss toppen ble steinene varmere og mer porøse, det var ganske skummelt å gå opp, steinene var sylskarpe. Mange begynte å blø på beina idet de skrapte seg på steinene. Jeg så orange lava i de små sprekkene mellom steinene. Plutselig kunne jeg se hele elven av lava. Wow, for et syn. Jeg fikk også grillet marshmellow på lava! For å lage et lite facebook ”ive been there” bilde, (som vi alle liker så godt) hadde vi også et liten fotoshoot oppå vulkanen. Det var så varmt at jeg følte ansiktet mitt smeltet. Skoene smeltet litt under og alle som la sine gåstaver ned, fikk ta med seg ned noen havstekte svarte pinner ned igjen. Det var utrolig mektig å se lavaen falle nedover, jeg følte den skulle ha et utbrudd hele mitt opphold på vulkanen. Hvordan viste de at det ikke kom til å komme et utbrudd? Hva om jeg var der da det skjedde? Er dette trygt? (det var det ikke!). alle spørsmålene snurret i mitt hodet, vips så var vi nede igjen. Solnedgangen var allerede igang, som alltid – vakkert!

Jeg griller Marshmellows

Rennende glovarm lavamasse

Et ord: Wooow!

Samme natt/morgen klokken fire dro vi videre for å da å komme til mayaruinene i Tikal. Dette ble en litt lenger tur enn jeg hadde forventet. Etter en 12 timer var vi fremme og det var rett ut på hike. Heldigvis traff vi på en arkeolog som hadde vert i tikal 3ganger før og som inviterte oss å gå sammen med ham og hans tannlege venn og en annen gutt de hadde truffet på turen – perfekt!

Etter en ettermiddag en natt under åpen himmel i hengekøye og en morgen i mayatemplene, var det igjen på ”roadtrip”. Dette ble en enda lenger tur, ettersom vi hadde fått spasert i timesvis opp og ned hele morgenen. Mange timer med blod svette og stor sekk, under den stekende solen. Da vi hadde krysset grensen til Belize og kommet oss til grensebyen var jeg så trøtt at da den neste bussen til Belize city kom klokken 8 om kvelden, lot vi den gå å la oss inn på et koselig hostel. Et gammelt koselg par tok oss imot og vi kunne få sove. All energien var ute, jeg tok meg en dusj, vi spiste og jeg tror aldri jeg har vert så trøtt i hele mitt liv. Jeg seg ned i sengen og sto ikke opp før sent neste dag.

På tross av litt søvn hadde vi fremdeles ikke fått sovet ut all trøttheten, men det fikk bare være, vi måtte videre til Belize city.

Belize city var så annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Je vet ikke hvorfor, men jeg så for meg høye bygninger, plastikk og rikdom. Vi hadde hørt det var dyrt, kanskje dette var grunnen... Belize City ble vårt oppholdssted i cirka tre timer. Vi skulle videre til Mexico og måtte rekke grensen. Belize City var et spesielt sted. Om man kan se for seg Karibien, kanskje Cuba, har man en anelse. ”them bakeries ainth there no more man” tykk karibisk aksent, jeg elsket det! Byen hadde på en måte ingen sentrum, som i Dar es Salaam. Man blir på en måte bare gående rundt i smågater, det kan være litt kjedelig i lengden. Etter de få timene dro vi videre til Mexico.

Hva er det med alle disse pengene man må betale ut og inn av landene vi drar til. Noen plasser må man ikke betale om man sier man ikke har penger, er det rett og slett bare en spøk, eller må man betale. Er det noen som tar pengene i lomma noen plasser... ikke vet jeg.

Så vi dro i alle fall inn til Mexico. Vi hadde planlagt å sove i grensebyen, dette hadde jeg innstilt meg på. Da vi endelig kom frem etter en lang dag, fikk vi vite at det gikk en nattbuss allikevel, vi skulle til Tulum. Taxi- speed kjøp av billetter – løpe til stasjonen og kaste oss inn på bussen. Vi var på, og vi var på vei til Tulum!

Vi hatet Tulum. Hostellet vi bodde på var som en fabrikk av turister og flashpackers som det kalles når man er ”backpacker” som reiser med masse penger og ting. Etter to netter, hadde vi fått nok av buss klokken 9 og 12 til stranden, elektronisk betalingsystem, alle måltider på hostellet og kun engelsktalende folk – upersonlig og sørgelig spør du meg. Plussiden!: en liten kafé der de solgte 100% hjemmelaget is og juice:D mmm vi fant også en liten søt tacoplass rett rundt hjørnet av hostellet. En søt, snill mann jobbet der familien sin. Deilige tacos med bønner og guacamole med naturlig appelsinjuice. Deilig. Resten minnet meg egentlig om Mallorca.. ikke noe for meg, alle disse butikkene og turistene.. så igjen dro vi bort.. (som vanlig eller..ja kanskje)

Aldri dra til Akumal (verdens beste plass kanskje om du har penger) største plastikk by, kun skapt for turister. Vi dro en time etter ankomst, ikke et toalett til låns engang. Et rom kostet 150dollar... Vi hadde IKKE dette... Vi endte derfor opp i Playa del Carmen, som viste seg å være en helt grei by i forhold til det vi hadde trodd. Et koselig hostel, men med rotter på kjøkkenet. Litt slitt og gammelt, men rolig og layed back. Jeg koser meg med tanken på at jeg skal være her i noen dager! Jeg vil ikke bære sekken min, jeg vil ikke ta buss, jeg skal bli her helt til jeg må dra! (den 28, idag er den 26...)

Så her sitter jeg da i Playa Del Carmen, skriver blogg og drømmer om å komme hjem. Uten klær etter som kjolen min også nå er blitt sjålet. Så her sitter jeg med en alt for liten che t-skjorte fra Cuba og sjorts og venter på at Daniel skal stå opp så vi kan gå på stranden. Endelig stranden. Selv har jeg fått snakket på skype med to personer, spist frokost, sett på tv, vert litt ute...Ja nå også skrevet blogg, tror jeg liker morgener en smule mer enn Daniel.. tror dette blir en bra dag. Hjemme lurer alle på om hele Mexico blir utryddet av en oppskrytt svineinfluensa...

2009-05-06T20:47:00.005+02:00

Ok, så vi drar til El Salvador! Ja! La oss lese litt på www.wikipedia.com, søk: El Salvador. Hmm la meg se her.. Oi! Her så det en smule farlig ut... Dette var det som stod:

Crime.
In 1996, San Salvador was considered the second most dangerous city in the western hemisphere.El Salvador has recently enacted anti-gang legislation.

El Salvador experiences some of the highest murder rates in the world, and it is also considered an epicenter of the gang crisis, along with Guatemala and Honduras. In response to this, the government has set up countless programs to try to guide the youth away from gang membership, but so far its efforts have not produced any quick results. One of the government programs was a gang-reform called "Super Mano Dura" (Super Firm Hand). Super Mano Dura had little success and was highly criticized by the U.N., it saw temporary success in 2004 but then saw a rise in crime after 2005. In 2004, the rate of intentional homicides per 100,000 citizens was 41, with 60% of the homicides committed being gang-related.The Salvadoran government reported that the Super Mano Dura gang legislation led to a 14% drop in murders in 2004. However, El Salvador recorded a total of 552 murders in January and February 2005 alone. In addition, crime rose 7.5% from 2005 to 2006. Homicides are among the highest with respect to the overall crime rate. Intentional homicides reported in 2006 reached up to 3,928 from 3,778 in 2005, and a rate of 55 violent deaths per every 100,000 people. This rate is almost ten times higher than the U.S. homicide rate.

Oisann.. Men alle vi hadde snakket med sa jo at det var bra surfing og utrolig koselige mennesker. Hm, når jeg kommer til å tenke på det, sa de også at de hadde gratis politivakter som livvakter, da de var der.. Hm. Jaja vi har vert andre farlige plasser i verden, la oss dra der med et åpent sinn.

San Salvador

Det føles spennende og nytt å komme til El Salvador, plassen alle reisende frykter.

Bak skremselshistoriene finner man et land jeg ikke har sett maken til. Mennesker som hjelper deg med den miste ting, fra å bære sekken din til å følge deg til neste buss, alt uten en eneste baktanke. Det føles deilig og fra første øyeblikk følte jeg meg like velkommen som en kongeling.

Alle smiler, som om de er glad jeg vil se landet deres. Folk kikker, som om de ikke er vandt til reisende utenfor Sentral Amerika. Politiet kikker også, kikker, mens de bærer sine tunge skytevåpen gjennom de folkefylte gatene.

Alt ser likt ut, minus alle butikkene skapt av den endeløse turismen.

Damer og menn, barn og ungdommer strømmer inn på bussen for å selge sine varer. Iskrem fra et brett, maismos i maisblader, vann i små plastposer, kokosnøttjus i form av kokosnøttbiter også i plastikk poser, hamburgere i sølvpapir, grillede maiskolber, og snop. Alt mulig! Mm her trenger man ikke å ta med niste på bussen... det hele minner meg om Tanzania, bare at her smiler alle selgere til meg selv om jeg ikke kjøper noe.

San Salvador city, en by som kunne minne om USA. Subway, Burger King, Pizza Hut, Wendys, Mc Donalds osv! Men det var godkjent fra min side, bare for jeg var så glad for å endelig være i El Salvador.

Folk her virker relativt rike, kanskje nyrike? Det er rart fordi det er så prestisjefylt å gå å spise på fastfood restauranter som Pizza Hut. Mennesker i dress og og fine sko, kommer inn i store grupper. Det helt motsatt av norge, hvor den sunne livstilen står sterkt i de ”rike kretser.”

Etter en dag i El Salvador uten noen videre inntrykk (utenom utrolig koselige mennesker), var det videre til vår viktisge destinasjon: Sunzal. En av de flere surfestedene i kyst området.

I Sunzal bosatte vi oss på et lite familie hostel ca fem minutter fra stranden. Her ville vi bo en stund. Vi bodde i andre etasje, en smal, bratt stige førte opp til vårt kokende varme, myggfulle, men utrolig koselige rom. Familien bestod av en mor en far, to voksne døtre med en baby, en datter og to sønner. Fra føste øyeblikk ble vi tatt imot med stor interresse og smilende ansikter, jeg følte meg velkommen.

Dag 1 surf, eller mener du dag 1, svømming.. Ikke lett å definere ettersom min leach røk etter kun et par timer "surfing" (bading i en vill vaskemaskin med et trebrett)... Det var helt crazy! Ikke noe for meg, ikke noe for Daniel. Fantastiske bølger i verdensklasse, så store og så skumle. Her var det ikke annet enn surf, vi måtte dra.

Ettersom vi kun hadde noen få dager igjen av turen før vi måtte ta flyet fra Mexico, Cancun, var hver dag et evig regnestykke. Penger, dager, grenser, estimering av busser, timer, osv. STRESS, hater å reise etter et tidsskjema! Kjente jeg hatet det mer og mer for hver dag. Jaja, så fikk vi i alle fall opplevd litt av El Salvador... I denne omgang var det jo Sør Amerika vi hovedsaklig skulle besøke, og det fikk vi...

Nok babbel, vi drar til Guatemala.

2009-05-06T20:27:00.002+02:00

Gategutten Jose og studenten fra Mexico

Det var godt å være med noen som "skjønte" da vi møtte på den lille gategutten Jose. Der stod vi fem stykker i gata. Ei jente fra Danmark, en gutt fra Sveits, meg, og to gutter fra Australia. Jose kom løpende etter en steinhard søvn midt på asfalten. Han hoppet opp i armene våre, klemte oss, mens han ropte med en sørgelig, tillærd stemme ”money, money!”.

Noen ga penger, det viste seg etterpå at de fleste av oss godt visste konsekvensene av å gi penger til gatebarn. Allikevel er det så utrolig vanskelig når det handler om barn. De kikker på deg med sørgelige øyne, og de er jo bare hjelpeløse små barn. Man tenker på seg selv, sitt hjelpeløse seg på gatebarnas alder og kjenner sterke følelser.

Etter å ha gått et lite stykke med Jose både på skuldre og rundt bein, fikk han en siste mynt. Giveren fra Australia viste at dette ikke var rett, men han ga den til den lille gutten med et sørgelig hjerte for hans harde barndom. Gutten grabbet pengene, vi forventet at han skulle løpe av sted til de andre gateguttene etter oppdraget var ”utfylt”. Det skjedde ikke... Jose kastet mynten mot asfalten med en streng mine og et barnslig påtatt skuffet ansikt, det var ikke nok. Han hoppet ned, noen av oss ble sinte med et skuffet og såret opphav. Vi gikk videre, gutten løp. Tilbake til gata og den harde asfalten, kanskje med de første pengene han fikk i behold, kanskje til neste dag for å gi til sine foreldre, til noen andre, eller kanskje kjøpe litt mat. Man vet aldri...

Bigfoot Hostel = Skandinavia Lonley Planet Hostel

Så vi møtte en del mennesker på det overfylte hostelet i Nicaragua, Leon. Med fem bord med norske rundt oss på restaurantene og en Norsk person rundt hvert et hjørne på hostellet, var ikke dette den ideelle plassen. Vi tok oss en aldri så liten vulkantur på vulkanen cerro Negro (hviskende ettersom alle kunne forstå vår norsk), en liten blogg og internettrunde, så dro vi så fort vi kunne videre.

Vi var tidligere også innom San Juan for en natt, sammen med to utrolig koselige Israelere. Dette var også en meget turistinfluert plass, og det meste som var til her var skapt av turister. Jeg kjente jeg fikk litt avsmak fra hele greia, og gledet meg til å komme til Leon, som egentlig var akkurat det samme, minus strand. Endelig skulle vi være på reisefot igjen, 1000 busser, masse spansk og masse tull over grensene. Turen gikk til det beryktede El Salvador.

2009-05-06T20:10:00.003+02:00

Israelere over alt, et oversvømt svømmebasseng og surfing.

Å så var det tilbake til Costa Rica IGJEN! Denne gangen slapp vi unna San Jose (kun 5min) og dro videre på noe som skulle bli en evig lang tur til Santa Theresa. Etter et døgn med fullt kjør (buss,buss,buss,båt,buss) og et hyggelig møte med en hel familie på lokal feietur (SPAAANSK) var vi fremme sent på natt.

NO BEDS. NO HAMMOCKS. NADA!

Great! En bil! Bilen stoppet, vi fikk sitte på. Surfegutten med langt blondt hår tok oss med til et hostel en km lenger nede i gata. WE HAVE ONE BED! "ill sleep in a hammock in the garden", sa jeg rett før jeg stupte. "oh, we have two beds", jess i seng! I seng ja, med 100 israelere som skulle feire påske. Laila tov (god natt) lærte jeg meg den natta.

Surf! Morgen, opp klokken halv syv, spise frokost etterfulgt en liten spasertur til den beste delen av stranden. Tilbake, spise etter to tre timer i bølgene. Etter en stund i hengekøya er det litt mer surf (som regel ganske misslykket ettersom bølgene er et stort kaos), spising igjen (puh surfing får magen til å rumle), slappe litt mer av spise fordøye og for den siste deilig kveldssurfen. Kveldssurfen var det vakreste, hele solnedgangen fra bølgene. Rosa, blått og lilla, så blir det mørkt og det er på tide å komme seg ut av vannet. For et liv, noen mennesker lever slik, det er utrolig. Vet ikke om det hadde blitt litt ensformig for meg eller om det etterhvert hadde blitt det noen vil kalle ”livet”.

Etter et mer en langt nok opphold i Santa Theresa kom vi oss endelig ut. Noe vi kaller påskeaften hindret oss i å dra. Klokken seks om morgen, jeg våkner opp i min trange hengekøye, klokken er ti på seks, bussen går seks. Vekker Daniel i andre etasje i en fem dollar dyrere (verdens hardeste) seng. Etter fem forsøk åpner Daniel sine halvtrøtte øyne å ser på meg i halvsøvne, jeg sier ”vi har mistet bussen”. Jeg legger meg tilbake i hengekøya ute i hagen og faller stille til søvn. En stemme i bakgrunnen, den blir høyere, det er en jentestemme, en jentestemme jeg kjenner. ”the buss is leaving in half an hour”. Kan det være mulig, klokka vi var en time feil, det fantastiske automatiske innstillingene! Daniel må vekkes både to og tre ganger til, speed pack med både mat og grønnsaker som skulle vise seg å råtne på veien, vi er endelig på bussen.

En ferge, en taxi, en ny buss, en spasertur over grensen med to sekker og et langt surfebrett, ny taxi og vi er endelig fremme. Det er mørkt, vi har ikke hostell. Det er dyrt, vi reiser denne gangen med et par fra Israel. Etter noen lange timer løping fra hostel til hostel, finner jeg og Ortal (jenta fra israel) endelig et lite mørkt hostel for fem dollar per person. Malingen på veggen er flasset av, vaskene gror rust, trappene knirker av metall og betong i en skjør konstruksjon, det hele ser ut som et gammelt toetasjes forlatt hus. Vi går for dette. Trette, stinkende og ømme i både kropp og hoder kan vi endelig få oss noe å spise, for så å komme oss svimlende i seng. Tenk vi er nå i Nicaragua, det føles godt.

2009-05-05T06:51:00.002+02:00

Sånn ser to backpackere på når de kjeder seg... Verdens mest meningsløse film...

Denne sangen like eg!

2009-05-05T06:50:00.002+02:00

Panama City

2009-05-04T08:04:00.011+02:00

Med surfebrett og stor sekk, ankom vi til kjære Panama City.
Folk kikket på oss (to rare mennesker med to store tunge sekker) med forundrede blikk, moderne butikker og høye byggninger.

Utsikten over Panama City fra gamlebyen

Sannsynligvis den mest hyggelige befolkningen jeg noen sinne har truffet. Man skulle tro dette var en plass, en storby hvor folk var anonyme og harde mot fremmede. Det motsatte var tilfelle. Her ble vi stoppet på gata av nysgjerrig mennesker som bare lurte på hva vi het og hvor vi kom fra. Hvor var selgerene, hvor var mennskene som ville tyne oss for penger? Dette måtte jo være den letteste plassen å skape genuine vennskap på jord! Jeg elsket det! En liten spasertur i gamlebyen, en flott, men litt rar utsikt over stranden. Strand, palmer, nydelig natur og.. Skyskrapere. Det passet ikke inn, men var på en måte også vakkert.

Vi koste oss i Panama City. Kanalen fikk vi også med oss. Vi var i en byen fra 06.00 om morgenen til ca 24.00 om kvelden, da gikk bussen tilbake til Costa Rica. Vi fikk til og med tid til å legge oss inn på et hostell, bare fordi vi så gjerne ville dusje å bli rene igjen. Det var helt fantastisk! En liten lur fikk vi også med oss, helt til klokka 11!

Kanalen var fantastisk! Enorme båter, tusener av tonn vann og hundrevis av mennesker som kom å så denne fantastiske kanalen som bringer to hav til hverandre.

For å forklare hvor snille menneskene var her vil jeg fortelle et lite eksempel. Vi ble plukket opp av to bereiste voksne mennesker, da vi gikk langs veien på vei fra kanalen. De kjørte oss der vi skulle, mens vi fortalte historier til hverandre fra alle verdens kanter. Lærerikt og gøy, nye bekjentskap og en haug me historie om Panama og den gamle kanalen (den ene mannen var sjefen for driften...)! Fantastisk! Vil gjerne tilbake her!

Fra panamakanalen

2009-05-02T12:39:00.017+02:00

Puerto Viejo

Før vi kom oss til Panama, måtte vi ha et aldri så lite stopp på den lille plassen Puerto Viejo. Den lille surfebyen på den karibiske siden av Cosa Rica, noe som merkes. Plutselig var det som jeg var tilbake på Grenada, et karibisk land jeg dro til i 2005, utenfor Venezuela. Om man ser for seg Jamaica, får man kanskje et lite innblikk i hvordan det ser ut i Puerto Viejo, pluss alle turistene. Med første øyekast, elsket jeg plassen. Et supermarked med alt man kunne drømme om! Soyakjøtt, økologosk ditt og datt + all frukt og grønt som finnes. Middag! Mmmm

Etterhvert fant jeg ut hvorfor alle likte denne plassen så mye... for den var skapt for turister! Etter denne lille oppdagelsen bestemte jeg meg for at jeg ikke likte plassen likevel. Det var på en måte en utvasket ødelagt (kulturmessig) by for turister, med rester av karibisk påklistret kultur..

Bildet ble tatt rett etter mitt nyanskaffede surfebrett knakk i to med hjelp av "nedoverbølger" beachbreak og innsiden av lårene mine... Gul, grønn, rød og blå med noen tårer små, var vi på reise igjen, denne gangen med litt bandasjer...

På besøk hos den rareste mannen jeg noen sinne har truffet. Lost er det rette ordet... Dumt han også var litt lost da jeg kjøpte det rotneste, seigeste surfebrettet, som skulle vise seg å bli solgt for 40dollar en uke senere, Da finnen han fikset (bildet) nesten falt av... Verdt det? 100%

Another pitstop.

For å komme til Panama kunne vi velge, en turistbuss som tok oss hele veien på to timer, eller tusen forskjellige busser som tok oss slik at vi kunne spasere noen kilometer over en skranglete trebro med hull for så å ikke få komme inn i landet... nesten. Hvilken tror du eventyrerene Sissil og Daniel valgte??

Ja ganske enkelt, den skranglete broa, pluss to surfebrett under armene...

Etter litt om og men og utallige båter og busser kom vi oss endelig til den lille øya Bastimentos rett uten for Bocas Del Toro på den karibiske siden av Panama. Idet vi satte våre føtter ned på den lange trebrygga, ble vi anbefalt et lite nauslingnende hus på vennet av to røyfulle rastaer, og der gikk veien i mørket.

Etter fem dager på Bastimentos, øya uten biler eller veier, var det på tide å dra. Et surfebrett var solgt (etter en tung lærepenge over grensene) og dykkersertifikatet var tatt. På det lille naustet (Daniel syns ikke det lignet på et naus så arrester meg!) traff vi mange kjekke reisende. Det var ikke et hvilket som helst bosted, de fleste ville valgt en annet plass. Med fem små rom og en fantastisk koselig utsikt over havet. Eieren av hostellet var en gammel søt mann som ville hjelpe oss med alt. Hver kveld var hengekøya klar med stearinlys på bordet, litt musikk og deling av forskjellige spennende reisehistorier. En av gjestene var en fransk mann på over seksti som hadde reist verden rundt, vi kunne høre på ham i timesvis...

Så da dro vi altså videre, blanda følelser, slitne av å flytte på oss igjen. Alt i alt var det egentlig godt å komme seg videre også. Turen gikk nå til Panama City.

2009-05-02T12:34:00.002+02:00

Ut av boblen...

Etter en 10timers sjarmerende togtur fra Santa Clara til Havana, (med kun spansk! og yberlokalt) var vi endelig fremme i Havana igjen. Vi hadde enda noen dager igjen og brukte dem til å ta litt bilder å besøke de fleste museer o.l., da vi ikke hadde spansk og derfor overskudd og tid tilgjengelig... Etter noen dager var det på tide å dra. 10 000 glass guava juce var drukket, og alle mulige statuer av Che var avbildet og tatt på! Vi var med andre ord klare til å forlate Cuba for denne gang...

Det var godt å komme ut av den lille boblen cuba etter to uker. Da vi gikk opp langs gata, sa jeg til Daniel at jeg ikke kjente trykket lenger. Det var som et evig trykk i Cuba, mennesker som kikket og ropte, varmt og innestengt. Å komme tilbake til Costa Rica og den mer moderne byen San Jose, føltes som om boblen sprakk! Frisk ren luft kom inn og igjen kunne jeg være anonym eller kanskje bare normal.

Igjen kunne vi kontakte alle der hjemme som trodde vi hadde forsvunnet og vi kunne fortelle at Cuba var fantastisk. Blogg ble skrevet uten bli lagt ut, for vips så var vi på vei til Panama.

2009-04-27T07:11:00.010+02:00

Cuba! Cuba!

Salsa, bobler og dirty dancing nummer to! Jeg er i Cuba. Jeg føler jeg er i Cuba, følelsene kommer tilbake til kroppen. Det kribler, jeg kjenner jeg er på reise igjen for første gang på lenge. Det føles godt, det føles annerledes, det føles som CUBA.

Etter en haug med spørsmål om hvorfor jeg hadde med meg min kjære mac og etter daniel måtte stille seg i et hjørne en stund, etter å ha ramset opp alle landene han hadde vert i, fikk vi omsider komme inn ”i landet”.

Taxien tar oss gjennom de mørke gatene, røyk, forelskede jenter og gutter langs den slitte mørke fortauskanten. Det er sent, det er natt, månen skinner full.

Jeg kjenner dette blir et eventyr, jeg kjenner dette blir ekte...

Greetings from Cuba!

En fargerik gate i Havana by

Take a good look...

Mennesker i alle farger, hus i alle farger og ikke minst gamle biler i alle farger. Det hele minner om en pargepalett krysset med fantastisk arkitektur med gammeldags og detaljert utsmykning. Hvite marmorstatuer med fontener ved siden av gamle falleferdige hus med blomsterpotter som gror overveldende over det hele. Sigarlukt, en gammel mann med uregjerlig skjegg, salsa og reggierytmer i gatene. Fulle barer og fulle mennesker. Et par som danser frivillig mellom bordene til et live band (pluss en gammel halvdøv mann som nøye følger rytmen med sin slitne arm) på en liten restaurant hvor man kan kjøpe en meter øl, et gedigent rør fullt med øl med is i midten.

Historie rundt hvert et hjørne. Alt har sin egen fortelling, vi er i Cuba.

Vindus dekorasjoner fra vårt casa particuar

Havana dag 6.

Jeg er så sliten etter all grammatikken, beina er såre etter timesvis med salsatimer. Jeg er i Cuba og hadde aldri trodd jeg skulle si: jeg gleder meg til helg! Flere måneder har gått uten begrep om skille mellom ukedager og helg. Etter spansk og salsakurs føler jeg meg nesten bosatt her på Cuba. I dag kjøpte jeg brød hos en lokal baker om så ut som et mekanisk verksted, jeg begynner å kjenne stedet. Det føles så godt å være lenger enn et par dager hver plass. Det føles så godt å bruke spansken og å kunne kommunisere med barna i gata og familien jeg bor hos.

I går dro vi på en konsert der de såkalt beste musikerene i Havanna spilte. Det var en fantastisk stemning, stemningen man kun kan finne her på Cuba. Liv og glede, dans og smilende for unge og gamle. Eksotiske rytmer med instrumenter jeg aldri før har lagt mine øyne på. Spenning, som om kroppen beveger seg uten at du beveger en muskel. Glede, som man kan stirre på bandet i timesvis uten å veksle et ord. Kultur, gamle mennesker som danser uten en hemning eller baktanker om en urgammel jantelov.

Salsa er tingen. Dans til du stuper, eller til du ikke lenger kan holde ut blemmene under beina. Steg for steg ”left behind step”, er alt jeg drømmer om om natta. Setningen gjentar seg inni hodet mitt hver gang jeg hører en salsarytme. ”left, behind step left behind step...”

I morgen bærer det mot den anerkjente musikkplassen ”casa de la musica”, her skal det danses salsa for første gang ute i den store skumle ”verden”. Heldigvis kommer min personlige danselærer. Vi samles en hel gjeng, cubanere og andre fra alle verdens kanter, vi danser, det er alt.

To flittige studenter, ferdige med et "hele" fem dagers spanskkurs

Trinidad.

Vi ankommer Trinidad, utenfor står mennesker med små visittkort og bilder av la casa de particular (man bor hjemme hos en familie). Daniel står å snakker med en mann i 40-50 årsalderen, med gyllent brunt smilende ansikt. De snur seg mot meg og Daniel sier det koster 20 cuc (160kr) for en natt. Ettersom de fleste andre plasser vi har hørt om koster minst 25, følger vi etter mannen som fører oss til sin kone og 2år gamle datter med ti forskjellige hårstrikker til alle kanter i det mørke krøllene håret, som står å venter litt lenger borte. Hun tar oss med gjennom de trange gatene med fargerike gamle hus med fargesprakende eldgamle biler til alle kanter. Jeg kikker engasjert mens jeg snakker (og forstår) spansk med den skjønne dama i førtiårsalderen. Hun er koselig, jeg skjønner med en gang hun er ekte. Hun forteller at det har boss norske i hennes hus før og at hennes hjem er vårt hjem nå. Smilende fra topp til tå får jeg enda en lykkebølge gjennom meg da jeg ser rommet. Det fineste lille rommet huset, med to store senger med rosa silketrekk. Flisene på gulvet er rene og toalettet ser flunkende nytt ut. Alt er så nydelig og skinnende. Som kirsebæret på topp får plutselig jeg øye på airconditionen på veggen. Alt er perfekt!

Etter en tur gjennom gatene av Trinidad, har det kriblet så lenge i fingrene etter å ta bilder av folk at jeg nesten ikke kan holde meg. De vakreste gamle søte menneskene som stikker hodene ut døren for å hilse, eller de som rett og slett bare står i døren hele dagen. Barn som løper i gata, små hunder som hviler i skyggen og folkene som spiller domino i gata.

Et lite eventyr i form av middag oppstår da vi bli med to gamle sigarrøykende menn til et hjem der de har laget en liten restaurant i hagen. For en nydelig hage med en gammeligjenmuret brønn i midten. Veggene er gjennomført ”gamle” med sine mursteiner som stikker ut mellom maling og sement og bordene med rutete duker minner en italiensk restaurant i en bakgate. Solen stråler og varmen steker.

Etter å ha oppdaget en hest å kjerre som viste seg å selge små bananer, er jeg i himmelen. Bananer har jeg kun funnet en gang siden jeg kom til Cuba. Jeg anklager meg selv for å ikke lete nok etter frukt. Etter cirka seks forskjellige mennesker har spurt meg hvor jeg kjøpte mine bananer tar jeg hintet, det er kanskje ikke bare jeg som ikke finner bananer på Cuba – igjen kommer lykkerusen over meg, så heldig jeg er!

Jeg har hørt og lest så mye om situasjonen her i Cuba. Jeg har så mange spørsmål. Er det virkelig sant, eller hva er sant? Fidel Castro en gal gammel mann på dødsleiet, mens hans bror styrer. Rasjoneringer og ingen utreiserett. Jeg måtte utforske litt. Etter en time med spansk fikk jeg en del svar på mine mangfoldige spørsmål. Noen spørsmål fikk aldri utløp, da mine spanskkunnskaper enda ikke er komplette (selv etter fem hele dager spanskkurs...)

Så her kommer da noen av de svarene jeg (tror) fikk. En lege (som er en av de best betalte yrker) tjener cirka 20CUC i måneden. Like mye som jeg og Daniel betaler for et rom en natt, like mye som det koster for oss å spise på restaurant (så det skjer ikke ofte), like mye som det koster med en utflukt pr.person 7CUC mindre enn det et par sko jeg kjøpte i Havanna (ja, jeg føler meg kvalm over vår uendelige rikdom). Ja jeg sa nettopp at et par sko kostet syv CUC (1CUC=8kr.) mer enn det en lege tjener i måneden! Hvordan er det mulig å leve med så skjevt system mellom lønning og forbruk. ”det er ikke mulig” fikk jeg som svar. Folk her har det ikke bra og de er sinte på systemet. Man ser ansiktene forandre seg og stemmen bli mørkere samtalen beveger seg inn på tema. Det er vanskelig.

Det er så mange ting jeg gjerne vil skrive om... Jeg må sette noen stikkord i frykt for at dette innlegget blir en bok...

- Kun utreise med giftemål, rømming eller invitasjon til jobb (pass dyrt)
- ”Rasjoneringskort” varer 15 dager, de trenger mat hele måneden.
- Bytter gjenstander mot ting
- Alt dyrt (mat o.l. men ikke sykehus)
- Fattige må jobbe masse
- De som leier hus må betale 200 cuc pr.rom til staten i måneden, derfor illegale hus
(skaper mye problemer)
- alt for turistene, de lokale kan ikke en gang gå på sin egen strand
- brød betales med lokal valuta og er nesten det eneste som er billig
- I slutten av måneden er det ingenting igjen
- ulovlig å prate med turister
- Arrestasjoner for negativt politikksnakk
- meninger uttrykkes i kunst

Jeg tror jeg kan forsette i det uendelige... Her må jeg tilbake!

En av de mange gamle bilene man finner overalt i Cuba (brukes som taxi colectivos (dele-taxier) for LOKALE.

Monumento a la Toma del Blindado - Santa Clara.

Å besøke den eksakte plassen hvor kapringen av Batistas 350 tropper og våpen ble kapret fra Batista Desember 1958, var noe helt spesielt. Dette var slutten på revolusjonen og det var etter denne hendelsen Batista og hans menn, endelig kastet inn hånkle. Gamle bilder inni de gamle togvognene, i svarthvit. Avbildet de samme gamle bygningene vi nå stod foran. Ches smilende ansikt, og slitne gerilja soldater i sine skitne seiersuniformer. De skuffede ansikter av Batistas menn , da de innså de hadde overgitt seg til 23 menn i fordel for deres hær på 350!

Alt stod som det skjedde i går. Det var en spesiell følelse å være på denne plassen. Plutselig kom en følelse over meg, en slags kjærlighet for revolusjonen, rebellene og menneskene som ofret sine liv for det de trodde på.

"Hasta la victoria siempre!"

Always towards victory!

Costa Rica, San Jose! Et lite stoppested før Cuba

2009-04-27T06:15:00.003+02:00

Hostellet Tranquillo, San Jose er et avslappet sted. Man gjør ingenting. Man får pause fra reisen, og men møter andre reisende. Så der sitter man timesvis, rundt et bord, snakker og deler historier. Det er godt, man føler ikke man går glipp av noe, det er som man trenger disse pausene en gang i blant. Det er som man får pause fra alle inntrykkene og får fordøyet dem. Man kan igjen få sitte på Internett, snakke med folk hjemme og svare på de utallige mailene som har hopet seg opp etter uker med ”simlpelife” i nowhere.

San Jose er just another big city, for min del. Det er spennende å gå på skattejakt i de utallige secondhand butikkene som finnes rundt i byen, men etter noen timer er man lei av å handle (eller å ikke handle fordi man ikke har plass i sekken.) Det er mye som skjer i byen, men det virker meget europeisk.

Om man spaserer litt lenger ned fra alt det moderne og nye, kommer man til den mer lokale delen av byen. Noen vil kanskje si ”den skitne stygge delen av byen”, for min del, Mer farger, mer spenning og mer kultur! But that's just me...

Så etter et lite stopp her satte jeg igjen omtrent alt jeg hadde i min store sekk, og vi fløy til Cuba...

2009-04-27T06:13:00.001+02:00

Etter Galapagos var det tilbake til Quito. Nå til den nye delen av byen. Delen uten historie, kultur, kunst og lokale mennesker. En stor festeplass med en gater tett i tett med hosteller og et sentrum som kun bestod av barer, klubber og restauranter. Priser, DYRT. Turister overalt, vanlige turister og backpackere. Bosatte oss på et lite hostel med varmt vann, jess! Det farligste strøket i Ecuador. Karektiristiske doplangere på hvert et hjørne. De bare stod der hele dagen lang, hvordan kan ingen si noe? Et ord korrupsjon!

Midten av verden fikk vi selvfølgelig også med oss...

Før jeg viste ordet av det skulle vi til flyplassen. Jeg satte meg i taxien. Med et gikk det opp for meg at vi skulle til costa Rica! Vi skulle til sentral amerika, og en helt ny reise var i ferd med å starte. Jeg ble spent, kjente det kriblet. Med et forsvant kriblingen, departurefee på 41dollar! Er det mulig! Jaja sånn skjer.

Flyet letter, om litt er vi i et nytt kontinent...

2009-04-27T02:47:00.007+02:00

Galapagos! Galaaaaaaaapagos! Nei jeg tror ikke du fikk det med deg... GALAPAGOOOOOS!!! Eller skal jeg si Enchanted Isles, etter den gamle myten om alle seilerene og piratene som så disse mystiske øyene forsvinne foran sine øyne i den magiske og gåtefulle tåken...

Så mange timer jeg har satt i biologientimene å hørt og pugget med glede om den kjente Darwin, hans finker og galapagos! GALAPAGOS! Jeg fatter det ikke, jeg har satt mine føtter her på denne uvirkelige plassen som kun finnes i lærebøker og fantasi.
En stor knudrete iguana statue er det første som møter mine øyne på denne surrealistiske plassen. Øynene mine triller mens inntrykkene suger seg mot meg.

En buss henter oss på andre siden av kontrollen og tar oss til kaien. Uventet får vi en varm velkomst av fem-seks sjøløver som ligger strekk i skyggen på trebenkene og på den bare bakken. De koser seg sammen med marine iguaner og bluefotted boobies, (søte fugler med knall blå bein). Man får så vidt satt sine små uviktige føtter på øya og eventyret har allerede begynt for lenge siden.

Hver dag er en skjelden gave, i alle fall på Galapagos. Hver dag våknet man, solen skinte så fint gjennom gardinene, den lille tredøren fra lugaren ble åpnet og mine trøtte øyne myset mot den sterke morgen solen og den klare blå himmelen. Jeg klartret opp den lille hvite trappen til dekk, langs masten hvilte alle de forskjellige fuglene vingene sine etter lange og korte flyturer langt til himmels. Noen tok seg en liten tur før en aldri så liten fiskjakt, andre for å sette seg på en av de mange vulkanstenete øyene. Hver dag er å våkne opp til en ny destinasjon, en ny gave, et nytt eventyr med flere nye arter enn man kan drømme om. De mest fargerike skapninger på jord, tilbaketrukket her i galapagos for å senere danne flere nye nydelige skapninger med egenskaper tilpasset den eksakte habitasjonen den er overlevbar på.

Survival of the fittest, er det som gjelder her. Det sies de fleste pattedyr kom Galapagos, drivende på trestammer og annet gammelt skrot fra naturen. Små dyr og frø svømte eller fløy med vinger eller vind. Etter millioner av år utviklet artene seg ettersom de ikke kunne få tak i mat på andre måter enn å forandre sine levevillkår og fangstmetoder. Dette kalles survival of the fittest. De sterkeste egenskapene vinner, vinner premien om å føre sin art videre. Charles Darvin kom til Galapagos i 1835. Han fant mange nye arter og lagde senere en teori om hvordan arter over tid generelt tilpasser seg det levestedet de bor på. Denne teorien er noe a det viktigte for biologer idag og var også grunnlaget for det som i dag kalles Darwinismen.

Wikipedia sier: Darwinisme betegner den forklaringen på evolusjon som går tilbake på Charles Darwins teorier. I dag er den darwinistiske evolusjonsteorien med visse modifikasjoner bredt akseptert blant fagfolk.

Galapagos er en nydelig plass med et fritt og vakkert dyreliv, men som andre plasser i verden, finnes det også problemer her. Et stort problem på Galapagos er alle de "husdyrene" som ble bragt da menneskene kom til øyene. Da folk bosatte seg, eller seilere kom her for fisk, hadde de med seg levende dyr som mat. De satte igjen kuer, hester, hunder og ikke mist rotter (kom uønsket med skipene). Nå skal vi ikke tro at siden vi bor så langt borte fra Ecuador, Sør Amerika og derfor også Galapagos, har vi ikke skyld i dette. En av de største problemdyrene på Galapagos er nemlig ”the norwegian rats”. Disse rottene kom med de norske fiskebåtene. Denne arten rotter har utryddet to andre arter endemiske (kun fantes på Galapagos), med andre ord nå utryddet fra verden. Også andre husdyr som villhunder, har nesten utryddet arter. Kjempe skillpadden er et godt eksempel. Ettersom hundene graver opp og spiser deres få egg, blir eggene ødelagt før skillpaddne får lagt nye. Dette er et kjempe problem og det er satt i gang store proskjekter for å redde arten. Siden kjempe skilpadden kan bli opp til 200år, kommer dette arbeidet til å ta generasjoner. Sjøløvefangst, spising av kjempe skilpaddene og andre dyr, haifinnesuppe til Asia, forurensing på øyene, massturisme! Det er så mye som jeg ikke vil inn på for å ikke lage dette innlegget endeløst. (Vil gjerne diskutere å fortelle når jeg kommer hjem!)

Det er rart hvordan vi mennesker ødelegger for oss selv, og dyrene presterer å lage alle slags systemer der de lar jorden bli jorden. Som om de kanskje må ofre et simpelt ”umateralistisk” liv for de har funnet ut det er slik man må gjøre det for å bevare det rundt og for å la de neste generasjoner leve. Når jeg var på Galapagos fikk jeg igjen en fornemmelse om hvor dumme vi mennesker er. Vi ødelegger alt rundt oss, og etterpå skal vi leke intelligente fordi vi må tilbake å fikse alle ødeleggelsene her på jorda (som vi selv har utsatt oss for med alle våre ”nyvinninger” og oppfinnelser). Hvor skal det ende? Se på forurensingen. Når stopper vi å ha biler å fly? jeg er ikke den rette til å anklage mennesker som forbruker, har bil eller tar fly, det er nesten umulig i denne verden å ikke bruke de hjelpemidlene vi har å allikevel være en del av det moderne samfunn. Men dette er en helt annen diskusjon som jeg ikke akter å bevege meg inn i dette lille øyeblikk.

Tilbake til Galapagos. På tross av de problemene som er oppstått (på grunn av mennesker) er det et paradis på jord. Dette er ikke bare et paradis som andre paradis. Zanzibar i Tanzania er et paradis, men et paradis med store hoteller. Dette er et paradis, et uberørt paradis. En liten gummibåt til en liten øy. Vi sniker oss til en laguna, i lagunen finner vi elegante rosa flamengoer som siler ut småreker fra vannet. Den rosa fargen kommer av alle rekene de konsumerer. Tenk at de egentlig er hvite!

Sjøløvene strekker seg i solsteken, iguanaene vandrer rundt på leting etter de gule blomstene på de skjeldne kaktusene på øya. Til og med plantene har sine egne liv der de er tilpasset å beskytte seg mot dyrene her på øya. Økosystemet er så sammensatt, så perfekt, så sjørt. En liten forskjell i omverden vil forandre alt, i verste fall ødelegge alt. Man lister seg man kikker på bakken og i lufta, plutselig står en iguana å kikker opp i dine øyne, idet du nesten trør på den. Man må vokte sine steg, man er ikke i kjente trakter. Man er nå en helt annen plass, en plass hvor dyrene hersker og har rettigheter, som ingen annen plass på jord. Her er vi ikke verdens frykt og fare i deres øyne, å de skulle bare visst.

Fuglene poserer foran oss. Hannene skriker ut sine paringsrop og blåser opp sine knallrøde poser under nebbet, mens hunnen flakser elegant over mennene som en flørt. Minner meg om en annen art jeg kjenner godt...

En landiguana slapper av på et nasjonalpark skilt

Galapagos bilder

2009-04-20T17:52:00.019+02:00

En sjøsyk Sissil

Quito, Ecuador

2009-04-17T23:16:00.006+02:00

Gleder meg til å komme av dette kalde flyet, har reist lenge. Kjenner den varme vinden komme mot meg på utsiden. Aarrh! Dørene åpnes, noe kjennes feil... brrr det er kaldt her?? Hva er dette? Jeg gjentar, det er kaldt her.

Jeg kommer ut av flyplassen. Det er ikke bare kaldt her, det er annerledes også. Jeg kan forstå jeg har hoppet over noen land. Her glir ikke grensene inn i hverandre. Her finner man ikke samme kjennetegn som Bolivia og Peru. Her mangler de tradisjonelle draktene og de øde ørkenlandskap. Det er en litt god følelese i grunnen. Kjenner en fornemmelse av samme stillhet som da vi satt oss inn i taxien i Dubai (i begynnelsen av vår reise), men denne bilen bråker mer og med et viskes Dubaifølesen ut. Det kjennes som om vi begynner på en ny del av reisen.

Dollar, US dollar æsj! Betent tema her sier folkene jeg snakker med. Ingen ville ha dollar. Opprør, siste leder ble kastet fra makter i denne diskusjonen. Neste leder innførte valutaen med stor opposisjon. Nå er det stor misnøye. Alt er så dyrt her og jeg kan ikke forstå hvordan de lokale kan leve.

Spansk, spansk spansk, her er det ikke en gang mulig å spør om nøkkelen i resepsjonen på HOTELLET om du ikke kan spansk, perfekt! Det er sånn vi liker det!

Ecuador Quito, Galapagos. Det var den eneste planen jeg hadde på denne plassen. Herregud, quito har jo alt! Rafting ble det første. Rio Blanco, Rio death! Etter ei dame i båten datt og knuste leppa og armen, etter en mann datt ut og nesten fløy i steinene etter den tredje falt ut, var det stopp. Opp i midten av ruta og til sykehuset med de skadede.

Raftingbåten på Rio Blanco (kamera ble igjen i bilen)

No more said, ikke noe spesielt med der vi bodde... Vi kaster oss på et fly til Galapagoooos!:D

Jungelbyen Iquitos

2009-04-10T18:07:00.025+02:00

Ja, jeg skal slutte å spise ting på gata. Ok, det høres kanskje litt feil ut. Det er ikke som jeg spiser ting på gata, men maten som blir solgt på gata. (Å nei Daniel, det var ikke fordi jeg spiste en stekt larve i jungelen heller!) Jeg burde kanskje ha lært etter to ganger parasitter i Tanzania, men... NEI! Sissil lærer aldri. Du tenker kanskje nå, "ja så sissil ble syk..." jepp, du har kanskje rett der..

Etter mye planlegging og mye snakk, ble det aldri noe tur til Amazonas, sykehusopphold derimot! Whats the difference right..?

Oppholdet i Iquitos, verdens største by som ikke kan bli nådd på land, var mye mer enn forventet. På tross av et aldri så lite sykehusopphold, hadde vi det fantastisk. Det hele startet med at vi fikk bo hjemme hos min venn Puri, som gikk på skole med meg i fjor. Siden vi ankom flyplassen i Iquitos klokken syv om morgenen, hadde vi tid til litt sightseeing før hun begynte på jobb klokka ni.

Puri har bodd i den lille jungelbyen Iquitos siden hun liten. Hun jobber i en organisasjon kalt la Restinga.

Kort fortalt overtok en mann kalt Luis Gonzalez- Polar Zuzunaga, et verksted etter faren sin midt i byen i Iquitos i 1996 . Etterhvert kom det gate-gutter innom for å få hjelp, mat eller slå av en prat. Etterhvert ville de ikke dra igjen. De ble boende. Etter mye vanskelig jobb med gatebarn, ble fokuset rettet mot “niños trabajadores”, altså barn som har et hjem men pga. en vanskelig situasjon hjemme er nødt til å jobbe på gata. Sammen med Itala Morán Sánches utviklet Luis og hans gjeng prosjektet stadig videre, idag heter prosjektet La Restinga.

Hver eneste dag arrangeres forskjellige aktiviteter/kurs som for eksempel kampsporten Capoeira. På morgenene, mandag til fredag er det åpen skole hvor barn med "skoleproblemer" kan komme å få leksehjelp, opplæring, eller å rett å slett komme seg litt bort fra famile/gata. På ettermiddagen er “biblioteket uten bøker” tilgjengelig gratis for de som måtte ønske det. biblioteket uten bøker består av 8 datamaskiner med tilgang til Internet, data-programmer og en veileder (en av La Restinga-guttene). Prosjektet har også et fargerikt teater-miljø som engasjerer seg i nærmiljøet og i gatebildet. På årets internasjonale dag mot AIDS var over 30 ungdom kledd opp i slående spenstige antrekk for å slå et slag for sikker sex og kampen mot HIV-smitten.

Et annet preventivt tiltak er samarbeidet med de forskjellige skolene i byen. Opplæring av lærere og elever om selvtillit, muligheter, seksualitet, prevensjon og sykdommer inngår i dette samarbeidet. Prosjektet er svært synlig i byen og barna vet godt at denne plassen er der for dem.

Før vi besøkte La Restinga tok Puri oss med til en del av byen, man ikke vil gå alene, "Beleng".
Dette er en av de fattigste strøkene i byen. Her er husene bygget på vannet, siden mennesker ikke har råd til å kjøpe land. Her finnes ingen sanitærsystem, og på en eller annen måte er det satt opp gratis strøm (litt skummelt rett over vannet..). Vi ankom og Puri kjente alle. Det viser seg at dette er arbeidsplassen hennes. Hver dag går hun ned her å underviser om seksuelt overførbare sykdommer, sex og hvorfor barnemissbruk er feil. Disse temaene er meget viktige her, også i forhold til at det er et stort (og økende) problem med barneprostitusjon.

Så vi hoppet oppi en liten trebåt og fløt utover vannet som ble brukt som toalett, badekar, transportmiddel og for noen drikkevann. Barna lekte seg ved bryggekanten, stupte og svømte i det brune vannet. Alle vinket fornøyd til Puri som tilbake smilende sa masse på spansk som vi ikke forstod. damer som vasker klær i de små falleferdige trehusene, en bensinstasjon midt på vannet og små båter som er butikker. "butikkene" flyter rundt fra hus til hus for å selge varene sine. Det hele var fantastisk, jeg elsket det! Skolen midt på vannet, noen barn svømmer til den, andre har båt. Jeg sier det igjen, jeg elsker det. Tror jeg hadde elsket å bodd her! Nå ser jeg selvfølgelig bort fra den ekstreme fattigdommen som finnes her, men jeg tenker på den enkle livet. Etter denne båtturen smilte jeg fra øre til øre... I ettertid hørte jeg folk sa dette var den ekleste mest stinkende plassen de noen gang hadde vert... Lukt? Jeg merket ikke en ting. Jeg spurte Daniel, han bekreftet at det stinket... Merkelig, kanskje eg sluttet å puste da jeg så alle de forskjellige fargene, nye oppfinnelsene og de glade smilende barna...

Etter å ha besøkt Beleng og La Restinga. Var det på tide å få litt jungeldyr på listen. Vi ble med en venn av Puri i en skranglete liten "mopedting" også kalt "motokar". Vi skulle besøke et biologisk reservat.

Det av en utrolig fin opplevelse å dra på dette reservatet. Et stort problem i Iquitos og Amazonas er utrydding av dyrearter for mat. Mye av dette kommer av uvitenhet, men også mye av nøden for penger. Her på reservatet fikk vi mate små "sea cows" som er den nærmeste slektningen til elefanter. De var så søte, jeg ble forelsket med første øyeblikk. små myke munner med følehår som lignet på Daniels ubarberte ungdomsbart... Alle babyene hadde mistet mødrene sine på samme måte, drept av pengegriske mennesker. Som et menneske, kan de ikke leve uten kjærlighet eller uten en mamma. Her på senteret blir de tatt vare på til de er store nok til å klare seg selv. Den miste de hadde var ikke større en halv meter ca.en måned gammel og kunne ikke være i bassenget med de andre. Han var så redd at han bare svømte rundt å avførte i hele bassenget. Han hadde heller ikke lært seg å drikke av tutteflaske enda så han sølte overalt. Stakar liten! Men her på reservatet får han masse hjelp. De som jobber her er alle frivillige utdannede biologer som gir sin tid og sin kjærlighet til disse søte små (store voksne) skjeggete skapningene.

Etter litt tid her begynte krampene i magen... Skal ikke si mer og hopper til at vi begge begynte å føle oss bedre tre dager senere... Det ble ikke mye tid til å gjøre annet enn å kikke på Capoeira i gata, som ikke var bare bare. Som sagt lærer barna på La Restinga Kampsporten Capoeira, dette fremføres hver lørdag på fortauet i midten av en folkemengde. Det var en fantastisk stemning da vi satt forhekset av trommer og fakler og kikket på denne fortrollende dansen.

Etter en ny dag og et privat danseshow av Puris homofile roomate (med en frytelig historie på grunn av sin legning, som jeg ikke skal gå mer inn på, men som er et stort problem i Iquitos), måtte vi dra. En motokar til flyplassen midt på natta, og vi var igjen på reisefot. Denne gangen gikk det til Ecuador...

Gata i Iquitos, kun motortaxier eller "motokar"
Utsikten over elven som fører inn i Amazonas
Jeg og Daniel mater de utryddelsestruede baby seacows med melk <3 onblur="try {parent.deselectBloggerImageGracefully();} catch(e) {}" href="http://4.bp.blogspot.com/_kCBDM6302ic/SejaExm2-II/AAAAAAAAAWM/02U9f3H602E/s1600-h/CIMG5458.JPG">Den lille vegetarianer babyen vil smake litt på hånda mi (med verdens mykeste tannløse munn)

Daniel og Puri, min venninne fra Hald (fjorårets studie)

Capoeira i gata (La Restinga ungdommene)

Falleferdige hus i Beleng

I den lille båten på elva i Beleng

En liten gutt har funnet en ny løsning på "båt" (fra Beleng)

Gutter på elva i Beleng

Hus på elva

Ungdomshuset "La Restinga" (som betyr skjulested/tilfluktssted/beskyttelse)

Det var en gang...

2009-04-10T03:58:00.006+02:00

Okay så er det kanskje på tide å skrive litt blogg. Det er så mye som skjer og så vanskelig å oppdatere. Plutselig er man uten internet, eller så vil man heller være ute å suuurfe! :DSiste innlegg var om Machu Picchu, som utrolig nok var helt tilbake i februar! Tiden flyr og siden da har jeg tiden krysset mange grenser og truffet mange forskjellige folkeslag. Det neste etter Machu Picchu var å dra til Lima by. Her skulle vi møte min venn Nagib som gikk på samme studie som meg i fjor. Før dette skulle vi bare gjennom den verste bussturen noen sinne.

Lima.
En mann kommer inn i bussen, han kommer frem til setene våre, han har et filmkamera i hendene. Hva gjør han? Er han en freak som vil filme "den store opplevelsen" av å være på en buss, eller later han som om han filmer andre bare for å få oss med på filmen av en eller en annen syk grunn? Ikke spør meg, jeg smilte bare mitt falske misstroiske smil til denne mystiske mannen.. Well wait a minute.. hm.Plutselig popper en liten godt gjemt tanke opp av mitt hode. "In Peru they videotape you, just in case you die". ææææææææææææ jeg er på dødtsbussen til Lima! Åja du det var virkelig et mareritt. Gjennom svingete veier i fjellene, full tåke, tungt regn, og stupbratte fjellskrenter på den lille smale grusveien. Selene virket ikke, jeg og Daniel, påknyttede bilbelter og øyne vidåpne av redsel på vei til storbyen Lima. Kanskje det er på tide å trekke tilbake smilet på dødtsfilmen...

Etter å ha overlevd denne dramatiske bussturen vel vitende om at vi heldigvis hadde valg rett buss (en annen buss krasjet og tjue mennesker døde, som vanlig...) var vi endelig fremme i varme Lima. Trøtte, sultne (etter å få kjøttstykker med saus istedet for vår lovde deilige vegetarmat...) Der stod Nagib klar med sin bitte lille venn Chicken.

Etter å ha sovet på hosteller, var det godt å endelig komme inn i en familie. Nagib og hans familie bodde i et murhus, men ikke mye annet enn ja... mur. utrolig koselig og meget enkelt. Hans familie syns det var kjempe koselig at vi kom på besøk og snakket non-stop spansk puh! Her morgen spiste vi med Nagibs søster og Nagib, hvite rundstykker og grøt mmm.

Jeg har bare et ord - FRUKTSALAT! What a dream. Nå snakker jeg ikke om hvilken som helst fruktsalat, dette var verdens største fruktsalat med honning og yoghurt og tuttifruttidryss:D Denne salaten ble solgt i det lokale markedet hvor vi hang mest av dagene, ikke nødvendigvis for å shoppe (jo fruktsalat!) men for å kikke på alle de forskjellige tingene og menneskene som finnes der. Alt fra tyggis, levende kyllinger, frukt, lokal mat, klær og sko. Løshundene var det verste, de så slitne ut med deres pjuskete skittne pels. Mange av dem hadde blodige sår og ble behandlet med spark og skrik. Vi kikket på dem der vi satt på markedet, jeg kjente jeg ble sørgelig på deres vegne. De triste øynene kikket opp på oss.

Siden jeg ikke har kjøpt klær siden sist mai, var dette markedet perfekt. Second hand! Små markeder med brukte klær overalt. Inn i det lille hjørne av en bod, bak et bord og et teppe, prøve bukser. Bukser fra 80-tallet, 90-tallet i det sterkeste farger og modeller. Gå videre, barna løper rundt oss, leker med rokkeringer, klissete rundt munnen etter slikkepinnene. Smilende ansikter, koselige mennesker som gjerne vil hjelpe med det meste. En time fra Lima by, i et lite lokalt strøk. Aldri om jeg hadde dratt her alene, hadde jeg ikke besøkt Nagib. Dette er et strøk der du rett og slett ikke er velkommen om du ikke kommer på besøk eller for å jobbe.

Både Nagib og hans venn Chicken er skuespillere. De jobber i en organisasjon for barn og lærer dem å synge, danse å spille instrumenter. Vi var så heldige å få komme å se på dem da de øvde på en forestilling de skulle ha noen dager senere. Barna koste seg, og alle guttene syns Daniel var ganske kul med sine tattoveringer (etter en liten stund hadde han en liten skare)..

Etter noen få dager med strand, surf, kos, familie og barneteater var det tid for oss å dra videre. Det kjentes godt å få en pause borte fra alle turistene og backpackere. Leve livet i en kultur og lære mer spansk. Jeg kjente meg heldig og ganske lykkelig.

Nå bar det til etterlengtede og litt skumle Amazonas, Iquitos. æææ hello mr. spider, Marlaria og Dengue feber!

2009-03-29T04:27:00.003+02:00

Puh! endelig ute av den isolerte boblen, også kalt cuba.
Etter en halv måned kan jeg endelig sitte på internet uten å ruinere meg for en halv time (etter å ha lett hele Havana...) Nå kommer innleggene fortløpende her! :)

Stille før stormen..

2009-03-12T03:13:00.003+01:00

Dubai
Tanzania
Sør Afrika
Brasil
Argentina
Chile
Bolivia
Peru
Ecuador
Costa Rica
next: Cuba

æææææææææ bare to måneder igjen!

flyflyfly sa tiden...

swosh!

2009-03-06T05:59:00.008+01:00

Swosh! Det er lyden inni hodet mitt som forteller at tiden flyr! Det er mars alt, MARS! Kjenner jeg henger etter med å oppdatere blogg og å legge inn bilder. Plutselig er jeg i et nytt land, på et nytt sted. Hver dag er full av eventyr og programmet er fullpakket. Det er meningen å få gjort alt når man kommer til et nytt sted. Når skal man få tid til avslapping? Om man kun sitter opp ned å ser ut i luften, gnager tanken om alt man går glipp av der man sitter å later seg. Alle mulighetene til forskjellige eventyr! Hva er egentlig å oppleve? Er det å gjøre mest mulig på en plass, eller er det å "være" der? Vanskelig å svare på. Merkelig å reise fra en plass til en annen med korte mellomrom. Er vant med å bli en plass over lenger tid. I Oxford og i Tanzania var det slik, dette er noe helt annet. Vet ikke hva jeg liker best. Det er jo umulig å bo overalt over lenger tid, så det er vel bare denne måten man kan oppleve verden. På reisen kan man kanskje finne seg det beste stedet, for så å vende tilbake en gang i livet...

For å forkaste noen av mine stressede tanker om en machu picchu oppdatering, legger jeg ut noen bilder. Vi bestemte oss for å gå "Lares Trek", en vakker fjelltur på tre dager. Snø blandet med vår. Lokalbefolkning, hobbithyssel hus og moderjord. Dette var drømmeturen. Coccablader for høydesyken og vi var på g! Machu Picchu (en av inkarikets mange ruiner) og jungel. For et eventyr!

2009-03-05T16:57:00.003+01:00

Hva er det med mennesker som alltid skal ”støpe” seg ned i setene på flyene. Trykke seg ned, romstere fra venstre til høyre og gnikke så hardt i kantene at stolen nærmest faller i armene på personen som uheldigvis sitter bak. Kan ikke folk bare sette seg ned, å sitte der.

Kan ikke flyplass arbeiderene slutte å følge idiotiske regler, gi oss vegetarmat og slippe oss inn i flyet selv om gaten er ”stengt”. Kan de ikke gi oss gratis mat, når vi ikke rekker flyet vårt, travelt opptatt med å krangle med reiseselskapet om et idiotisk ekstrabeløp etter å ha forandret på billetten vår, som skulle være ”i orden”.

Prinsipper! Alt skulle være ”i den skjønneste orden.” Kan de ikke bare gi seg, slik at jeg kan smile, slik at jeg bli fornøyd og glad, isteden for å gråte, rødsprengt av sinne og ufordragelighet, kun en ”gringo” kan tillate seg.

Regler! Jeg hater regler. Regler er for å fikses på, bøyes og tøyes. Hvor er goodvillen, mamma alltid prekte om etter mange år i butikkbransjen. Alt for kunden. ”alt for kunden, my ass”. Ta mest mulig penger av kunden! Utsultede turister som har brukt alle sine penger på billetten. Sett opp alle priser på mat. Her går ingen fra før de er blakke! Gi folk lokal valuta tilbake i veksel, slik at de må bruke enda mer! Jaaa, konge.

Flyplasser, dont you just love them!

På vei til Ecuador, etter tolv timers ventetid på Lima flyplass.

BEKLAGER!!!

2009-02-26T07:46:00.002+01:00

JEG MÅ FÅ LOV TIL Å BEKLAGE MEG LITT HER;)
BEKLAGER ALLE SKRIVEFEIL!!BLIR HELT DÅRLIG AV Å LESE! :S BEAR WITH ME FOLKS!
SKAL RETTE PÅ ALT, MEN IKKE NÅ... :D:D
SNART KOMMER MACHU PICCHU, NÅ ER VI SNART I JUNGELEN I IQUITOS.
OM VI IKKE BLIR SPIST AV EN SLANGE ELLER BITT AV EN EDDERKOPP, VIL NESTE INNLEGG KOMME GANSKE SNART;)
TAKK FOR OPPMERKSOMHETEN!

En laaang tekst om alt fra Saquarema til nå;)

2009-02-16T15:26:00.014+01:00

Etter flere uker med skrivesperre og masse reising, sitter jeg endelig i Bolivia å skriver. Endelig har jeg litt tid for meg selv, endelig er det ingen på timannsrommet og endelig har jeg fått nedre køye i et hjørne for meg selv. Senga kjennes utrolig myk, huden ren etter en etterlengtet deilig varm dusj (med såpe OG sjampo!).

Kjennes deilig å få ta av de svette klærene etter en dagstur på sykkel. Lurer på hvorfor mennesker generelt, JEG, utsetter seg, MEG, for slike ting. Snakker selvfølelig om dødtsveien utenfor LA PAZ, Bolivia.

Femtusen døde. Rett før vi dro fikk vi vite at ei jente hadde omkommet her for ca. en uke siden, først da så vi alvoret i hva vi nettopp hadde betalt for. 4640m. Bratt stup rett ned i døden. 4640m med et selskap du har fraskrevet deg alle legale rettigheter hos. Grus, gjørme og redsel. Nedover, oppover og bortover. Pusten blir tyngre, hjernen får mindre oksygen, åndingen blir hyppigere. Vi er høyt oppe, oksygenmangelen kjennes godt og vondt. Fossefall, grønne skoger og fjell som ligner på et blått eventyr. Idyll, redsel for å kikke å miste balansen..
...Overlevelse.

Den lange smale grusete sykkelstien, kjøre gjennom vannfall, og grønne daler. Rett ned. Ingen gjerder. Kors på veien, symboler på de uheldige som ikke finnes i denne verden lenger. Nye kors, gamle kors alle langs den livsfarlige dødtsveien.

Snakk om de tingene vi utsetter oss for.. Noen dager tilbake tok vi oss en liten tur til San Pedro. En liten tur til San Pedro ja! Har hørt om fengselet de norske jentene i Bolivia måtte bo i. Nei ikke? Jo?
For dere som ikke har hørt om det eller faktisk har, vel jeg skal jeg fortelle det uansett. SanPedro er et fengsel for menn i La Paz. Dette er ikke et hvilket som helst fengsel. Her kan man betale seg til alt og det er faktisk det eneste fengsel verden der man må betale for å komme inn i. Her er det ingen vakter, ingen regler. Her bor det barn og koner av de innsatte. Her leier man eller kjøper seg en celle, (leilighet) med egen nøkkel. Her er det små kiosker og gratis telefoner. Her produseres kokain og marjuana. Å hva tjener de penger på? TURISTER. Meg og deg som vil komme på besøk å kikke på deres innesperrede liv. Dette fascinerenede fengselet som ikke ligner på et fengsel i det hele tatt. Vi betaler villig masse penger for å å inn å ha en morder som bodyguard og en annen innsatt som guide. Tryggheten er at du vet de aldri ville skade en turist som kommer med så mange penger! Men...Still!? Hva utsetter vi oss for her i verden. Bodyguarden vår som hadde 30år for mord var kjempe koselig. På kjøkkenet satt alle voldtektsmenn og pedofile som hadde overlevd å bli druknet i søppel i det kjente svømmebassenget midt i gårsplassen, etterfulgt av flere slag med pinner og pisk. Så der satt de da med kniver å skrelte bananer, mens vi stille gikk forbi med redsel øynene. Er sikker på om noen hadde hostet hadde jeg besvimt... opp skranglete stiger, langs veggen celledør til celledør. Mafiaen på toppen med satellitt antenne og pottepanter. Inne stinket det av urin og avføring. Noen av cellene dyrere enn andre, noen kun til leie. Her er det kjøp og salg, eget samfunn. Korrupsjon. Vil du ut en kveld for å feste, er det bare å betale. Har du ikke penger, nei da er det bare å bli. Det verste er nesten barna som løper rundt i fengselet, barna som får vold og kriminalitet inn med morsmelka (bokstavelig talt). Høydepunktet av turen, stigeklatring, låste dører. ”And now you will try the best Coca in the whole world”. Alle kikket på hverandre. I dette miljøet var det ikke lett å holde masken. Vi satt der i et bittelite rom, fem stykker. Tre menn står langs veggen, den siste forann oss klar for å ta bestilling. Øynene vandrer mellom oss, vi ser et speil og et sugerør blir tatt frem. Guiden spør om han kan bli med på ”festen”. Youve got ten seconds to decide...

La Paz ligger høyt over vannet og det er vanskelig å puste. På vei tilbake til hotellet er det ikke så mange som snakker. Tre mennesker, meg Daniel og en vi ble kjent med fra USA.

Det er som jeg ikke kan ta inn mer nå. Det er så mange inntrykk. Det hele sperret seg i hodet etter Buenos Aires, før det! I Saquarema. Det er så mye som skjer å så mye å ta inn. Det er ingen tid til å ta inn, neste time skjer det noe nytt, og det ser ikke ut til å ende med det første. Det er en evig rundans, helt til jeg endelig kommer hjem i mai og har glemt alle de små ting jeg så gjerne ville skrive om.

Siden sist jeg skrev har jeg tatt meg over mye land! Fra Saquarema til Sao Paulo (Brasil) opplevde forresten der en helt forferdelig rødt krusete hår opplevelse hos frisøren... Minn meg på å ikke dra til frisøren i et land der jeg ikke kan språket.. Ja, der hadde jeg glemt det...
Mens jeg skriver nå er jeg på en buss i Peru, det humper fælt. Fingrene mine hopper fra tilfeldig knapp til tilfeldig knapp, macen hopper på fanget mitt. Der stoppet den for noen sekunder, åja der var vi i gang igjen. Avsnitt jeg ikke ville lage danner seg på skjermen, men jeg fortsetter å skrive...
...Etter vi hadde vert i Sao Paulo, og jeg hadde vert så heldig å”blitt ny” tok vi en buss til Rio Grande. Vi rakk nesten ikke bussen etter mangfoldige timer i frisørstolen, med løfter om at alt skulle bli ferdig til klokka fem. Mens jeg sprang fløy mitt nye lange røde klovnehår fra side til side. Daniel bak, som mente han kunne hatt litt mer øvelse i havaiianas (flipp floppsandaler) maraton.

Pantanal er et natur område i Brasil rett ovenfor grensen til Argentina. Vi tok bussenn om natten. Overdreven aircondition, lekkasje fra taket. Et stopp med bussbytte og på igjen. Brasil ja, ost og sukker. Fantastisk. Mat på gata, ost eller sukker..? nei takk, ingen av delene.
...Seriøst som bussen humper, jeg kan nesten ikke skrive, pcen presser på blæra, syv timer uten toalett. Har vert litt syk de siste dagene og kunne trengt et toallett litt hyppigere enn hver syvende time for å si det sånn. Håper bussen stopper og jeg kan løpe i full fart.
Tilbake til Brasil og Pantanal. Rio Grande, til kontoret i plaskregn, nå er det regntid. Buss til Pananal, med isstopp på veien. Dette var før jeg og Daniel bestemte oss for å slutte å spise is. Skrev forresten et innlegg om hvordan vi tar bilder hele tiden. Inspirasjonen til dette innlegget kom vel kanskje fra Pantanal turen. Tuuurisme. Skulle ikke trodd så mange mennesker ville interessere seg over en tur i naturen, men der tok jeg feil. Det var vel ikke mangel på interesse, men kanskje litt forskjellige interesser til stede... I Pantanal traff vi alle slags forskjellige mennesker. Der satt vi rundt bålet om kvelden og sov i hengekøyer om natten. Stod opp klokken fire den ene natten for å melke en ku, men transporten min forsovet seg...jaja.

Etter litt piraya fisking (og spising) med Daniel på sidelinjen og trasking i jungelen, tok vi til Foz de Iguacu på Brasil siden. Litt av inspirasjonen til innlegget kom vel også herfra.... Blåhvite turister med hengende underarmer. Med en skjelvende hånd, så vidt de presterer å ta et bilde. Og hva tar de bilder av? Skiltet med bilde av fossefallet!!!! Hvor er fossefallet? Rett bak dem. Og så har vi jo hele sesjonen med dem foran skiltet dem foran kartet osv, blæ tror jeg må spy litt..

Argentinasiden av fallene var kun en busstur unna. Krysse grensa tok sin tid. Bussventingen var vel det som tok tiden. Mens vi stod å undret litt over på å haike fikk jeg og Daniel oss nye villhund venner. De var så redde når vi prøvde å gi dem vann, at vi til slutt måtte gi opp. Det så ut som mange bare hadde forlatt hundene sine på grensa å dratt inn til Argentina. Forferdelig! Mange er slemme med hunder her. De bli slått hysjet på og sparket. Hodet går ned i bakken og øynene ser sørgelige ut.

Fossefallet på Argentina siden var mye større. Mange turister her også, men her slapp man å stå i kø for å se på fossefallene. Det var heller ikke like mange iskiosker og butikker midt der i skogen. (På brasil siden bestemte vi oss uansett for å slutte å spise is, da vi kjøpte en hver til 40kr!) Vi hadde allerede betalt for en båttur for se fossen på nært hold. Vi angret når vi så at de andre fikk kjøre INN i fosssen, mens vi kun satt der på vannet å så på... Plutselig speedet båten opp og vi kjørte mot fossen. Jeg forstod ikke helt hva som skjedde før jeg plutselig strevde vilt med å holde øynene åpne da hele fossen falt i hodet på oss. Kommer jeg til å drukne, kommer båten til å knekke å synke? Fikk ikke tenkt særlig mer før båten hadde tatt ut av fossefallet og var på vei inn i et nytt. Æææ ta det inn mot meg og kjenn trykket og kraften av fossefallet! Skummelt var det, og tanker om hvordan sjåføren kunne være så presise å prestere å akkurat ikke drukne oss alle, streifet inni hode mitt. Allikevel nøt jeg nøt det, hvert øyeblikk, adrenalin strømmet i årene mine!
Våte og kalde bar det tilbake for å rekke bussen, innom hostellet kun bebodd av israelere som akkurat var ferdig med tre år , med militæret. De ble rare da de begynte å snakke om deres opplevelser i Gaza...
Vi hentet bagene, ble forsikret om at vi alltid hadde en plass å bo om vi en gang ville på besøk til Israel. Det bar av sted i full fart til busstasjonen og inn i luksusbuss til Buenos Aires.

Etter 4-5 dager i gedigne Buenos Aires og tilsammen tre tattoer og en postkortselger-venn rikerer, bar det endelig videre. Personlig liker jeg ikke så godt storbyer og derfor gledet jeg meg vilt til å endelig få litt villmarksliv i verdens ende, Ushuaia.

...Blitt mange dusjer uten såpe etterhvert, bestemte meg i går for å anskaffe meg et aldri så lite såpestykke...

Flyet seiler over fjellene, det ser ut som et eventyr. Narnialignene kanskje. Snøen på toppen fjellene spisse og kantete. Jeg tar meg selv i å ha munnen åpen da jeg sitter klistret til flyvinduet. Skyene dekker fjellene det blir hvit, plutselig får jeg øyenkontakt med jenta ved min side som jeg ikke har lagt merke til idet vi begge fascinert satt klistret. Vi kikker igjen i håp om å se mer.

Vi landet på flyplassen, den kalde, kalde flyplassen Ushuaia, verdens ende, i slippers.

Plutselig ser jeg en gutt fra Norge. Ikke bare Norge, men Stavanger. Hvor sykt er ikke det? Å møte noen fra Norge i verdens ende. Ikke bare noen fra Norge, men noen fra din egen hjemby. Ikke bare din egen hjemby, men en person du en gang var på kafé med for å diskuterte din SørAmerika reise med. Kun en løs, løs plan. En plan som øyensynlig er blitt virkelighet for begge. For en liten rar verden vi lever i.

Daniels kommentar var bare priceless: ”Jævlikt me varme kler du har då!” Jess endelig var jeg kommet til mitt rette element med min G1000 fjellreven bukse! Daniel stod der med sine jeans og nikes! Jess! Dette var virkelig den eneste plassen jeg kunne brilliere med mine varme klær også... Men det var bare så verdt Daniels kommentar og iskalde kroppsspråk. :D

”Frukt kastes her” Sikkerhetskontroller på flyplasser altså. Jeg ville slettes ikke kaste fra meg frukten min. (Det gjorde jeg heller ikke.) Jeg kom til og med kontrollen med lommekniv når jeg husker tilbake! Det er så rart det der med sikkerhet. På flyet får man jo glassflasker med vin og ekte bestikk, tror de virkelig ikke at det folk også dreper med det som ikke er medbrakt. Det hele er bare en falsk fornemmelse av sikkerhet, idioti, som fungerer og utrolig nok beroliger de fleste.

Med epler og tomatpuré i sekken og en venn (ei jente fra frukt-kontroll-køen) rikere var det til hostellet vi heldigvis fikk ved å ringe fra flyplassen. Koselig lite hostell, lignet litt på et litt for høyt og smalt mumitrollhus, slik man finner i eventyr. Det var malt med flere forskjellige farger.. jeg ble forelsket i det vesle huset med en gang jeg la øyne på det... Fjellene rundt den vesle byen lager en spesiell stemning. Butikker og restauranter laget av tre.. For å spare litt tid, tok vi ut på båttur den første dagen. Vi trodde vi ikke kom til å rekke det, men heldigvis var klokken stilt en time tilbake og vi var heldige nok til å komme på en bitteliten båt sammen med 7 andre fra Buenos Aires. Så der satt vi da i båten, øvde på spansk, drakk lokalt øl og den lokale teen mate, fra en liten kopp med metallsugerør som tradisjonelt blir sendt rundt til alle som vil ha. Sjøløver, fugler og nydelig natur med høye fjeller rundt. Dette var livet! Neste dag var det opp å campe i fjellet. Rett opp i timesvis, med telt og varme klær. Vi dro med ei rar jente fra switzerland (psykoland).. hun hadde litt sinnes problemer og jeg og Daniel var litt redd for at kanskje skulle bli sint for at vi tok nutellaen hennes og lukket teltet vårt godt igjen da vi skulle sove...

Etter to dager med denne jentas skrik og klaging kom vi oss endelig tilbake til byen. Deilig hike på et lasteplan. Øynene våre ble trukket som magneter mot det første konditoriet vi så. Vi hadde akkurat blitt kvitt den gale jenta og med sukker boller og wienerbrød i alle hender, var vi i himmelen!

Etter noen dager i Ushuaia og et mislykket kaldt dagstur forsøk på å hike til andre siden av området for å dra til Esmeralda lagunen var det bare å dra videre.

El Calafate var neste ønske. Verdens siste voksende glacier. Den var alt for langt nord på kartet for å faktisk være på vei til flyplassen vi egentlig skulle til, men vi måtte bare dit! Noen ting i verden må bare ses. Daniel ar syk så jeg dro alene. Å dra alene er noen ganger så utrolig deilig. Det mye lettere å bli kjent med mennesker og man har bare man selv å tenke på. Så der var jeg da, først på hike og så på båttur. Jeg fikk bakoversveis da jeg fikk øye på den store glacieren. 60m over vannet, 120 under. Når man er på båt må man ikke kjøre for nærme. Store biter kan falle av, enda større kan komme fra underflaten og rett opp under båten (den sistnevnte skjer ytterst sjeldent). Så der sto vi på båten, fra innsiden av glacieren kan man høre høye brak fra store flak som faller av og buldrer ned i vannet. Alle stirrer spent å is klumpen å venter på at vi skal være så heldige å få oppleve noe som raser. Plutselig mens vi snakker faller det en stor 60 meters klump, som i slow motion, ned i vannet. Den er så stor og tung at mot oss kommer en stor bølge, jeg kjenner spenningen i alle ledd. En ny, faller som et ”etterfall”. Før vi vet ordet av det, så forbauset over det vi nettopp har sett(og fortsatt ser på), faller en ny! Jeg peker, og fingeren min kommer med på det nye bilde i det den gedigne klumpen faller og treffer vannoverflaten med et brak. Som en fotballkamp, kan man høre menneskene på båten juble å stemmene oooooåååååååoooo. Det er en vill opplevelse. Båten begynner å kjøre sakte. Fra ingensted kommer en blå diamant lignenede gjenstand opp av vannet. Den blir større, enda større, det er isklump! Den er helt knall blå fra oksygenmangelen i isen som ble komprimert for mange tusener av år siden. Det tar pusten fra meg, den er så vakker, denne gigantiske diamanten. Igjen kan man høre folkene fra båten og sammen vår jubel. Det er som vi alle har delt noe stort. Jeg kjenner en slags lykkerus i kroppen og klarer ikke å stoppe å smile. Idet vi går av båten og inn i bussen er alle stille. Vi vet alle at vi har opplevd noe, noe mektig fra naturen, ikke mange mennesker i verden får muligheten til å noen gang se.

Neste dag fikk vi ikke tak i bussbilletter, så vi satte oss sammen med løshundene (som tisset på sekken min ☹) på bussholdeplassen klokken syv om morgenen, i håp om at noen ikke kom å hentet billetten sin. Fem minutter før var det en billett ledig... to minutt, et minutt... ”come, your passport” jess, vi hadde billetter. Rett inn på bussen og til Puerto Natales! Puerto Natales var neste stopp. Vi viste ikke om vi fikk flybilletter herfra eller fra Punta Arenas, som var litt lenger. Etter dagesvis med mislykkede forsøk å få tak i skyairlines på mail og telefon, stod vi tilfeldig og plutselig foran et sky airlines kontor i den knøttlille landsbyen Puerto Natales. Fem minutter senere og billetter fra Punta Arenas var kjøpt og betalt for. Det var billigere å dra over grensen til Chile,i stedet for å dra tilbak til Buenos Aires å ta et internasjonalt fly. Det var helt sykt her i Puerto Natales. To sekund etter å ha bestilt billetter, stod vi foran en lenge etterlengtet second hand butikk. Heaven!! :D Ny lue og en stripete hippiegenser:D Perfekt! Vegetar restaurant, to ganger den dagen:D En ny venn som ville vise oss Santago når vi kom dit, perfekt. Stedet var som et eventyr. Det var nesten for godt til å være sant.

Punta Arenas var kun et par timer borte. Vi kom alt for tidlig å måtte bli lenge på flyplassen. Lese i bok og skrive litt brev, jepp, here we go Santiago!

Ankom Santiago, hadde ikke bestilt hostel. Dette betydde – gå rundt i e ukjent storby klokken 23-24 om natten, med sekker på over 30kg i håp om å finne et ledig hostel. Det første problemet er å finne et hostel i denne store byen, det er mange så alt i alt skulle det ikke være det største problemet. En ting er at hosteller er dårlig merket og er vanligvis ikke kjent for verken taxier eller lokal befolkning. En annen ting er at det var natt og farligere og vanskeligere å finne frem. Endelig etter trasking med havaianas slepene mot asfalten, lyste skiltet foran oss i et lite mørkt smug. Setter sekkene mine ned på gulvet å puster lettet ut med lykkelige tanker om en god natts søvn. Ikke det nei.. ”Full!” I Santiago er det bare å traske viderer... Ingen hostel er ledig. Slik er det å være backpacker. Frem og tilbake, med stor sekk midt på natten. For å ikke gjøre denne historien lang og kjedelig hopper jeg rett til at alt ordnet seg til slutt... En positiv slutt, gratis natt på et hostelgulv. Dette var selvfølgelig ikke lov så vi måtte ut innen klokken halv syv neste morgen... Ingen problem for backpackeren sissil og Daniel! Klokken halv syv, dro vi oss sakte opp pusset tennene og tok en buss til til Valparaiso. Ganske fornøyde med at vi også fikk til og med oss en koselig natur i Santiago kvelden før (etter å ha droppet av bagasjen på det koselige hostellet.) Ble kjent med noen fra hostellet, men endte opp på en liten lokal plass, der vi spiste sandvich med advocado og tomat (selvfølelig).

Valparaiso var bare fantastisk. Med en gang vi var kommet til sentrum møtte vi en koselig dame som spurte om vi ville bo med henne og familien hennes. Selvfølgelig sa vi ja takk til dette eventyret og fulgte henne gjennom gater med mareder, frukt, fisk, klær og krydder. Fruktsalater og vegetar restauranter:D mmm spansk og vin selv om vi holdt på å sprekke. Det spektakulære takterrassen. ”This is Valparaiso”

Bank bank, druer. Hjemmelaget guacamole og hjemmelaget syltetøy. Ferskt varmt brød. Frukt og yoghurt. Kaffe og te. Mmm kos! Beste frokosten på lenge.

Barna som hilste så fint og skiftet på sengene. Vi hjalp til, alt var så koselig! Elsket det. Skulle bli mye mer lokalt enn det neste hostellet vi skulle komme til i La Paz...

Loke hostel La Paz. Her sov vi over på flyplassen. Vi dro dit med buss slik at vi kunne sove der. Vi skulle ta flyet så tidlig neste morgen og derfor var det bedre å dra om kvelden, på tross av tilbudet å få sove over hos broren til mannen i familien i ValParaiso. Med advocado og salt i sekken og pølsebrød med advocado og tomat fra gata i magen, var alt planlagt og gikk som smurt. Sovepose i en sofa og trådløst internett fra flyplassen. For en kveld. Sjekk inn om morgenen, alt i boks.

La Paz var et merkelig sted. Her er det fullt mulig å bo midt i byen uten å snakke et eneste ord spansk eller å få noe som helst kontakt med noen fra Bolvia. Joda, australiere, amerikanere og engelskmenn er det mer enn nok av. Kommer man til Søramerika for å møte disse? Ja det er gøy, men hallo, man vil jo få kjenne kulturen. Vi dro som sagt på sykkeltur og inn i fengselet, men det som ga mest var den lille turen til barne hjemmet Alalay. Jeg skrev litt med en gang da jeg kom hjem...

På barnehjemmet Alalay idag, kjenner det er store kontraster. Betale for å feste, sniffe og feste eller vokse opp i å sniffe, skaffe penger og sniffe.

Sitter nede i en mørk gang, fra bare hører jeg musikk. Vet ikke hva de spiller, noe random festmusikk. Idet folk går gjennom døren høyner musikken. Det mønstrete brungule gulvet kjennes kaldt mot kroppen.

Gulvet og gata var nok kaldt også for de små barna som allerede har fått tid til å bo på gata. Barn fra gata eller direkte fra turbulente familier. Det første som møter meg på Alalay er ei lita jente som smilende løper mot meg og hopper opp i armene mine. Jeg ble paff, stivner for et sekund og holder jenta. Etter det første sekundet løsner grepet og jeg tenker, det er jo bare et lite barn. Jeg ble glad for at jenta ville leke. Vi hopper danser og teller til ti på spansk. Flere kommer å vil leke. Jentene vister meg stolt flagget sitt og hvor Norge er på kartet, (etter litt om og men.) Glovarm etter all hoppingen, løftingen og dansingen, bar det videre til guttenes rom. En av de små jentene, claudia, knappet igjen genseren min, så jeg kjente varmen klistre seg på kroppen.

Inni guttehuset er de midt i klippesesjon, den ene gutten viser med hendene at han har hatt hår langt over øynene. Nå er alle guttene så fine å nyklippte. De smiler og hopper rundt, noen sitter fint å gjør lekser. Jeg er overasket over hvor flinke de er. Vegard, en av de frivillige fra Norge forteller at alle har forskjellige oppgaver. Han viser med en liten gutt som stolt står frem når Vegard forteller at denne gutten er ”sjef” for gruppen denne uken. Han vekker alle guttene å passer på at alle gjør det de skal. Overrasket over hvor flinke de er for å være så unge, prøver jeg å få med meg det som skjer på spansk, mens jeg tenker på hvordan barna i norge er i denne alderen.

Den ene gutten i gruppa har bare litt hår på toppen av hodet. Den frivillige jenta fra Norge, forteller at det er mye lus her på barnehjemmet og at den lille gutten hadde så mye at han måtte ufrivillig klippe av seg alt utenom på toppen. Etter vi har kost oss med sjokolade og peanøtter, mens vi mimret over Act Now linjen jeg gikk på i fjor er det på tide å komme seg hjemover. Mens vi alle fire går ned den bratte veien fra barnehjemmet, som ligger på en liten topp, kjenner det klør litt i hodetbunnen.

Vi deler en taxi med flere andre som skal i samme retning. En lur liten ordning som gjør at vi kun betaler 5 bolivianos istedet for 35 tilbake til La Paz.

På vei tilbake, nærmet oss Loke hostel, og det merkes. ”They dont know how to use breaks!??”. Kommentaren kom fra en sint, ung, australsk, backpacker fra Loke hostel som gjerne vil krysse veien. Sterke kontraster fra barnehjemmet vi nettopp hadde besøkt. Hvorfor kommer mennesker her til La Paz egentlig? Jeg vet jo i grunnen svaret: Kokain og fest. Vil bare ikke innse at noen mennesker kan bry seg så lite om en annen kultur. Fest, det er alt det handler om. Blottet for kulturell innflytelse, ingen interesse for det lokale. Endelig drar vi fra Loke og inn i et nytt eventyr. Jeg innser at selv om hostellet ikke helt falt i min smak, har jeg fått nye venner her. Det er vanskelig å hele tiden danne nye bånd som raskt skal ryke (og reise).

”Flytende turisme” og karneval!

Plutselig fløy tilden å vi måtte ta bussen til Peru. Tre timer buss til den vakre plassen copacabana etter dette en travel svett joggetur til en bakketopp i nowhere for å ta neste buss syv timer over grensen Bolivia/Peru og til Puno. En liten båttur på veien, ut av bussen og bussen alene oppå en liten flåte over vannet. Meget sjarmerende og ganske morsomt. Jeg og Daniel satt heldigvis i en annen båt, sammen med resten av passasjerene fra bussen.

Da vi ankom Puno ville vi gjerne se de omtalte flytende øyene, som er bebodd av flere forskjellige stammer her i Peru.

Trist er det å se hva turismen gjør med idylliske vakre og sjarmerende plassen som dette. Vi skulle sove over med en familie i en stråhytte, men etter utallige forsøk på å lure oss og å selge oss alt de hadde av smykker og tepper, mistet vi hele lysten. En natt der ville vi sikkert end opp med å kjøpe en av øyene deres. Et er trist at det selges cocacola og oreos på den 100 kvadratmeter øya, det er trist at de kler på seg tradisjonelle klær kun for at vi kommer på besøk, det er trist a de tilbyr deg ly for regnet, men egentlig kun vil selge deg noe. Man bli trett og lei av dette. Det er en trist utvikling. Tenk at jeg er også med å skape denne farlige utviklingen.

På vei tilbake etter å ha tidd musestille om at vi var de to personene som egentlig skulle sove på den kalde lille stråøya, fikk vi se en helt fantastisk solnedgang. Det rosa, blandet seg så fint inn i det blåe og skinte ned i det klare fredelige vannet som kun ble forstyrret av de lange spiselige sivet. Det var som om det var verdt det hele. Er glad for jeg dro, men skuffelsen var større. Lang meg inn på et motell/hostell til 30kr. Natta, gode senger, ingen toalettpapir eller frokost. Jaja, i morgen bærer det videre til Cuzco hvor det skjer! Det er snart karneval i Rio og det kjennes til og med her. I går da vi gikk i gata var det parader og plutselig før vi visste ordet av det ble vi sprayet ned med såpeskum fra en beholder, oi igjen! Daniel i øret, jeg i håret. Vi lo, vi koste oss, uventet og spontant sprang vi i gatene å lo. Håper på den samme i Cuszo! I kveld er da det skjer! :D

”Im leaving this town, Raphael Saadiq..”Sitter på bussen på vei til Cuzco. Ser på alle menneskene. Noen selger frukt, andre noe som kan minne om rispuffer, folk kommer inn i bussen, vil selge is o snacks. Jeg kjøper en pose med de rispufflignende greisen, jenta forteller det er laget av soja. Jeg betaler 1solles (ca.2kr.), selgerene løper ut og bussen kjører med et par ekstra passasjerer som må nøye seg med å stå.Bussen humper videre på den grusete veien, ut vinduet kan man se det er øde. Mennesker sitter utenfor husene sine. Noen passer på kveg. Hva gjør disse menneskene hele dagen? Noen sitter kun å ser ut i luften. Så merkelig for oss i vår travle verden. Det måtte da bli ufattelig kjedelig i lengden. ..

I kveld skal det være stor fest. Begynnelse på karneval. Alle land rundt Brasil er på på feiringen og gatene er fulle av glade mennesker i glinsende fargesprakende festdrakter. Skum og konfetti klistret på både små og store. Glede!

Endelig stopper bussen. Jeg banker på døren for å få komme ut, den er låst, det er varmt i bussen.. vi banker på, ingen på den andre sidene. Bussjåføren kommer omsider og jeg får springe til flere kafeer og butikker til jeg får betale meg inn på en ståtoalett uten papir, just like Africa. For en dag siden var jeg jo på do i jungelen og nøle fortalt det var slanger der, så dette var jo luksus. Ingen vann i vasken, neo det bærer videre..

Etter noen timer begynner nakken å kjenne bussbilletten for 30kr.,, det er mørkt ute, det eneste vi kan se er noen små lys.bussen stopper, da den har stått der et minutt for lenge begynner folkene å rope. ”vamos” la oss dra! Utenfor høres stemmene til et par gamle damer, ”pan con queso” de vil selge oss brød med ost. Un soles, to norske kroner. Det er mørkt og man vet aldri hva som egentlig sjuler seg inni brødet med ost. Har flere ganger spist hårstrå og smådyr på denne turen. I Pantanal var det bare en dagligdags proteinkilde med noen biller i maten. Best var det om kvelden, da kunne man ikke riktig se maten. har ikke vondt av det man ikke vet, er det ikke så? Bussen humper videre, jeg er trøtt, kjøpte ingen pan con queso ut vinduet, er ikke sulten. Vil legge meg i en seng. Lurer på hvor vi skal sove i natt. Ankommer om noen timer på en bussholdeplass i Peru. Et sted jeg aldri har vert, det er mørkt, det er kaldt og det er ukjent... som vanlig, som så mange ganger før på dette endeløse eventyret.

Endelig fremme på hostellet. Et lite hostell i sentrum, vi dro med noen vi møtte på bussen. Vi delte en taxi, og til hostellet dro vi. Hull i veggene, ikke tale om toalettpapir her heller. Det sier kanskje litt at det var en billjardkule som nøkkelknippe. Jaja, for en natt og så kostet det kun 30kr.. klokken har rundet ett hjemme er den 06.40... kanskje folk begynner å stå opp snart.. i alle fall dem som skal på jobb på en søndag. Sulten, må ha noe mat. Ut i nattemørket i en ukjent by. Nei ikke det, ingen toalett, det ene tett, det andre..hmm Donde esta otro banjo? Otro banjo!! (et annet toalett) Toalettet han viste meg var heldigvis ikke tett. Det hadde bare en annen liten ulempe..det manglet dør... jaja a girls gotta do what a girls gotta do. Go natt, skal ligge her til i morgen tidlig. Selfølgelig inni min medbragte siklepose etter jeg fant et kjønnshår i min halvskittne seng...

Arh! Jeg er i himmelen! Klokka ti neste morgen tok vi første og beste taxi til hotellet som stod på papiret jeg hadde fått av reisebyrået i Norge, da jeg bestilte tur til Machupuchu:D 4stjerner minst! HOTELL, ikke HOSTEL! Jess. Gratis cocablad te i resepsjonen. Dette skal hjelpe mot høydesyken som gjør meg gal hver gang jeg skal gå opp en liten trapp. Andpusten, svimmel hodepine, æsj! Her er vi alle fall! Sooove:D

B.A, Argentina

2009-01-30T00:39:00.009+01:00

idet jeg er hallveis i den kalde mørke betongtrappa, får jeg jeg øye på et par små kalde føtter. Den lille gutten ligger i fosterstilling. Han sover, han er alene. Klærene er gamle, skitne og slitte. Jeg vil løfte han opp, jeg vil ta ham med hjem, alle tankene surrer inni hodet. Et øyeblikk trodde jeg jeg skulle skrike: Daniel gi ham teppet ditt, jeg gjorde det ikke, det var jo varmt ute. Hva kunne vi gi ham, hadde han foreldre? Kunne han egentlig gå på skole? Vips så var vi forbi og den lille gutten var bare et minne, et minne som klistret seg som alle de fine klistermerkene mamma pleide å kjøpe til meg som liten glad jente med krøller som dekket hele det smilende ansiktet.

Har ikke en gang merket jeg har krysset en grense, jeg må nå bruke gracias isteden for obrigado, og her heter det Argentina isteden for Brasil. Har hatt en natt i Puerto de Iguaso, de vakreste fossefall mellom Brasil og Argentina. Turistattraksjon nummer en. Alle snakker engelsk og de blåhvite turistene som tror de eier landet, går i rekke rad helt til du angrer deg tilbake til steinalderen for at du kjøpte en billlett inn til denne parken. Men det må ses. Man må bare se for seg at man er alene og lukke alle de cocacola drikkene bildegale menneskene langt langt borte. Noen få timer i puerto de Iguacu og man vil få oppleve noe helt uten om det vanlige.

Har satt på bussen i tyve timer, en busstur med mye mer mat enn den lille gutten kunne drømt om i en livstid. Rødvin, biff, brownies, brød, kaffe, brus, grønnsaker, frokost, våknet med en cerialbar på fanget, kunne ikke bli sulten før jeg ble vekket å fikk påfyll. Så urettferdig det er...

Bort fra de store gatene med høye historiske bygninger med utsmykninger på linje med den vakreste kunst. En storby, med utallige travle mennesker i gatene. Ekle rike mennesker med så mye penger at de må inn på hvert et kjøpesenter for å kjøpe seg noe de ikke trenger, men av kjedsomhet plukker med seg uten en tanke ofret på sin neste.

På metroen, en liten gutt deler ut pastellfarga hårklemmer for så å samle dem inn i håp om at noen vil kjøpe en av ham. Han ser trist ut, som ingenting betyr noe, som han ikke har noe å leve for. Han samler de fleste inn igjen og går som få mange ganger før med nytt håp om mat for dagen, inn i neste skranglete vogn full av mennesker.

Store forskjeller, kriminalitet oppfostres i den fattige delen av byen også av befolkningen døpt: miseryvillage, elendighets landsbyen. Mennesker uten arbeid, firmaer konkurs. Mennesker som en gang hadde dress og slips har fått det erstattet med et ukeblad og et postkort. De står i sine simple små boder rundt i byen og prøver å få pesoen (argentinsk valuta) til å strekke seg enda lenger. Her finnes elendighet i de små gjemte gater. En vakker by, en fantastisk fasade, men så mye mer en tango og glede ligger bak kulissene i denne store eventyraktige byen, Buenos Aires.

"tick!" Ive been there!

2009-01-30T00:35:00.002+01:00

Vi lever i en digital verden hvor vi ser alt gjennom en kameralinse. Vi kommer til en spektakulær plass, vi har kameraet for hånden og klikker på avløseren helt til vi føler oss ferdige eller det man febrilsk prøvde å fange i kamera har hoppet bak en trestamme. Men det gjør selvfølgelig ingenting, nå har man jo tross alt dokumentert at man nå har vert på stedet.

Alt sett gjennom kameralinsen, går vi videre til neste plass, neste turistattraksjon, en av de 7 underverker i verden kanskje, klikker noen bilder, stiller seg foran, smiler med sitt sleskete falske innøvde smil og krysser av i boka “thing to do in life”.

Et stempel i passet, et kryss I boka, et bilde som bevis på facebook er alt vi bryr oss om. Hva skjedde med å ha et eneste bilde fra en plass og la dette ene dyrebare bildet fremkalle minnene vi allerede har i hodet. Glemmer vi alt som ikke er dokumentert på bildene?

Vi lever i en digital verden, vi bruker andres liv som underholdning ser på filmer og TV for å fylle våre egne liv, vi streber etter å ha sett mest å finne måter å bevise og fortelle til andre at vi har vert der.

I alt det travle mens vi prøver å få tid til alt vi vil ha gjort i våre liv glemmer vi de små øyeblikkene, vi glemmer å legge kameraet bort å kikke med våre egne øyne, å nyte det øyeblikket vi er i. Vi glemmer å nyte det for oss selv og ikke oppleve for å vise til andre mennesker.

Turistnæringen ødelegger så mye. Man går i rekke å rad for å ta bilder foran en foss, en regnbue, en religiøs kjent statue eller hver en utsiktpost, nøye plukket ut og skiltet opp på plassen. Vi venter på tur og kjøper dyre billetter for å stå i kø. Opplevelsen føles falsk alt føles som noe falsk og tillagd. Det er merkelig hvordan vi prøver å bevare, men instedet ødelegger instedet. Tjene penger, selge suvenirer det hele handler plutselig om kjøp og salg. Hvor herlig hadde det ikke hvert å komme til en liten varm kilde med et 3meter langt fossefall i midten av en jungel. Være der alene kose seg, 100 000 ganger bedre enn å stå i kø for å se et verdens største, bredeste og flottete om man vil. One of the 7 wonders my ass, alt ”the wonderful” forsvant med turismen.

Norge og turisme, vi er midt i naturen. Prekestolen for eksempel, vi lager ikke ikke trapper, sementerer oppganger for rullestoler og heiser midt der i naturen. Er du i fjellet så er du i fjellet. Vil du på fjelltur eller vil du gå i trapper? Det er forskjell på å lage noe til for at mennesker skal få muligheten til å se et vakkert sted og det å lage noe til slik at det kan tjenes mest mulig penger.

Gå ti stykker gjennom jungelen. I kø igjen, ikke noe spennende. Kamera rundt halsen, klikker bilder til dyret er borte, det eneste man egentlig har fått med seg er en brun flekk i midten av bildet, i beskrivelsen står det at dette faktisk er et meget spesielt dyr som finnes i denne skogen. Har man egentlig sett dyret? Nei ikke i det hele tatt, men det viktigste er at man har den brune flekken og kan fortelle alle andre hvor fantastisk heldig du var som så dette dyret. Hva med å legge ned kameraet for et minutt, snike seg inn i skogen å prøve på observere disse dyrene, faktisk se dem og kunne vite hva de gjør i skogen. Å kunne fortelle om hvordan det føltes å sitte der å se, å kunne fortelle hvordan dyrene oppførte seg. Et bilde bedre enn en brun flekk kan må finne på google.com eller i en hvilken som helst bok.

Saquarema

2009-01-18T14:07:00.005+01:00

Saquarema, two hours by bus from busy Rio. What did we do?
Suuuurf! relax, eat, surf, sleep, surf some more!

Great octupus, great people, great surf, man this is really a place to go! The secret paradise on earth. If you wanna find the place to be, this is it. Every person who goes there stays longer than intendnig, paradise. The hammock feels so soft in the shadow of the warm sun. This is where life is truly appreciated. Dont tell, just go;)

The puppy on the picture is my new baby! He didn’t have any parents and therefore I had to look after him while I was there. He used to get his small fury head stuck under the door, trying to get out of the garden...

Jeg bor på barnehjem!

2009-01-16T21:34:00.002+01:00

Den lille lappen blir bestemt satt i en liten plastikklomme på den nedre delen av køysenga inne på jente rommet. Sissil, står det tydelig med blokkbokstaver. En seng og et skap med hengelås, er mitt, resten er for alle, som en lite koloni. Føler meg som et barn på et barnehjem, det er ganske koselig i grunnen. Etter en time står vi på kjøkkenet å lager mat som vi ikke ar gjort annet for alltid. Alle er venner som en stor familie. En time etter oss kommer to nye jenter til hostellet, de ser på oss og det er ikke sjanse at de ville se at vi også kom dit i dag. Det er herlig, man føler seg velkommen.

Haaaaai, roper jeg mens den kommer mot meg, tar et kraftig svømmetak og knekker nakken min som det skulle vært i-sopor. Dette kommer så til å skje når jeg skal ut i vannet å surfer i Brasil. Tenker ikke på annet når jeg sitter på bussen mellom Sao Paulo – Rio, mens jeg ser på den frodige naturen med tilfeldige vannfall fra fjellene. Jeg tenker på hva jeg vil skrive til dere der hjemme, men kommer ikke på ord, det er så nydelig og som mange ganger før må jeg pent lagre bildene langt inne på en trygg plass i hodet mitt. Jeg vet at selv om jeg prøver å gjemme dem godt vil de forandres, bli blasse og til slutt vil minnene være av noe annet, de ekte minnene men blasse og godt blandet med min fantasi. Kanskje det også er best noen ganger.

Vi er i Rio! Vi kikker oss rundt, vi er på en busstasjon. I Lonley planet (reiseguiden vi bruker som bibel på vår reise) står det at man ikke må se ”lost” ut, da er man potensielle ransofre. Nei jeg og Daniel vi traver bene veien uten så mye som å blunke. Dette er i alle fall hva vi prøver på, vi ser sikkert ut som to FRPere inne på et hippiehus. Vi kommer opp med den briljante iden som går ut på å lese på et restaurant skilt mens vi diskuterer neste retning vi målrettet skal gå mot. Planen går i grunnen som smurt, til den ene kelneren på gresk (portugisisk) spør noe som om hva vi vil ha. Mye av vår stolte forståelsen av språk kan bunne ut i logikk. Noen holder vekslepengene mot der og sier noe, du tar imot og gjetter de sier noe som vær så god, du sier Obrigada (takk) og smiler fint tilbake. Denne teknikken pleier å fungere ganske bra, men logikken ser ikke helt til å fungere alltid, som om når vi tror vi blir spurt om bagasje og konduktøren egentlig spør om passportnummer:s vi liker i alle fall å tro at vi sammen er ganske logiske og at vi kan en smule portugisisk.

En buss kommer skrensende mot oss langs fortauet,den stanser forann oss. Det minner en smule om fnattbussen i Harry Potter, som kommer din vei naar du trenger den mest. Vi leser noe om metro paa bussen, resten er portugisisk, vi tar sjansen, hopper paa og haaper paa det beste...

Johannesburg , Sør Afrika

2009-01-16T21:26:00.007+01:00

Frykten for det ukjente var ikke det verste, heller ikke historiene jeg hadde hørt var det som virkelig satt en støkk i meg. Alle historiene om det man ikke kan gjøre i S.A.derimot, alle som vil rane deg, alle som vil lure deg, og for ikke å glemme alle som vil knivstikke deg.

”Hello Dear” den smilende damen i skranken så på meg med myke gode øyne. Med et ble redselen revet vekk fra blikket mitt. De nye brillene ble satt på og denne gangen så jeg gjennom et filter som fikk frem spenning og eventyr.

Hentet på flyplassen. Ut vinduet fra den låste, slitte bilen kunne jeg se gjerder, høye murer, piggtråd, strøm og dødninghode symboler. Vakthundene bjeffet mot bilene og menneskene som passerte. Jeg så for meg at å klatre over gjerdet og bli oppskrapt hundemat ikke var mitt største ønske, i alle fall ikke etter en 10 timers flytur og en dag med døyning og utallige myggstikk i forveien. Jeg bestemte etter hvert for ikke å klatre over et av disse elektriske dødelige gjerdene og gjennomførte i stedet plan B som gikk ut på å sitte relativt stille mens jeg kikket ut vinduet i tillegg til å unngå at matforgiftede Daniel skulle kaste opp gårsdagens tofupasta på meg.

Et kort besøk på supermarkedet for å kjøpe litt brød og hermetikk syltetøy som sikkert var fylt med sukker til randen. Sjåføren fra hostellet ble med, slik at jeg skulle være trygg, jeg følte meg trygg, men merket fremdeles at jeg var en farlig plass. Jeg gikk med raske skritt inn i den lille bilen, dørene ble låst etter meg.

Frodige grønne områder, gress og fargerike blomster. Flotte nyoppussede hus, en estetisk nydelig modelllignede by.

Hostellet var en grønn fredelig og trygg oase, med lilla vegger som passet godt til navnet ”purple palms.” Et lite hus, en liten familie alle til sammen.

Selv om dagen endte opp med seks timer på sykehus var den vellykket. Vi møtte mange hyggelige mennesker, og alle var interesserte i hvor vi skulle og hvor vi kom fra. Mitt inntrykk av Sør Afrika ble bare bedre etter hvert menneske vi møtte på veien, og tro meg når jeg sier vi møtte mange.

Dagen etter var det opp tidlig, den samme veien vi nå hadde kjørt mange ganger før. Inn på flyplassen og farvel. Et kort besøk i Sør Afrika, som var hundre ganger bedre enn jeg hadde forventet. Her skal jeg tilbake, det vet jeg for sikkert.

Sao Paulo

2009-01-09T01:07:00.008+01:00

I meet so many people on my jouney and most of them speak english. This is why Ive decided to write a bit in english. Excuse my english, its a long time since school now;) I will not write as much as I do in Norwegian, but ill try to do some updates! Hope its "readable" :D

We finally arrived Sao Paulo=)

The town is very charming from the few things I've seen so far, from the taxi and our loong journey to the supermarket.

Tomorrow we'll go to Rio by bus. We are planning to meet up with some friends and just relax at the beach. I’m really looking forward to the surf!

The hostel in Sao Paulo is a great place. I’ve met people from all over Brazil and one guy from England. The poor student (now backpacker) food, 'noodles' is consumed and I’m so ready for bed and all the adventures the next months to come!

Tanzania 29.12.08-07.01.09

2009-01-06T12:45:00.003+01:00

Barna løper mot meg med smilende ansikter, jeg kjenner tårene presse på. Det er lenge siden, det er godt. Samme bakgård, samme hus, den lyse sanden på bakken gir tilbakeblikk om alle timene fotball med nabobarna. Jeg går gjennom gatene i mitt gamle hjem. Menneskene kikker, men de er ikke overasket som om de ikke har sett meg før. Selv om jeg kjenner plassen, føler jeg ikke samme tilhørighet som da jeg bodde her i syv måneder. Syv måneder på denne lille plassen, i denne lille leiligheten, med alle disse menneskene.

De samme menneskene i de samme områder i gatene i de samme yrkene med de samme vennene. Jeg levde slik en kort periode, disse menneskene lever slik hele livet. Dag inn dag ut i samme rutine i kampen for å overleve i et hardt afrikansk samfunn.

Morgendagen bringer kaos. Den bringer krangel om plassene i daladalaen (den lokale bussen) etterfulgt av krangel om hvem som skal selge oss den beste båt billetten. Dette var rutine, dette har jeg gjort før.

Jeg er trøtt, dagen gikk som forventet. Kaos, mer enn kaos. Noe positivt kom ut av det ettersom vi møtte en hel gjeng med andre wazungoer (hvite) som også hadde samme problem, å komme seg på en båt uten å bli lurt til å ta fly, til å kjøpe juksebillett eller å betale dobbelt så mye. Etter ca. To timer i fult kaos var billettene kjøpt og selv om vi måtte ta oss til takke med 12.00 ferga i stedet for den ønskede 07.15 ferga. Vi hadde nå i alle fall en billett og vi skulle endelig få dra til Zanzibar.

Cheeeeeers!!!, sang vi i kor. Sammen med de tre andre guttene fra Amsterdam, Daniel og min kjære Solvår godt tilbake ved min side. Skål for paradiset, ”and for the Norwegians, our lottery ticket to paradise”, utbrøt den ene korte mørkhårede Nederlenderen. Livet var godt, vi hadde endelig nådd målet. Selv om jeg hadde vert der mange ganger før, var det en god fredelig følelse av å endelig være i paradis. Turkist hav, hvit sand, palmer og hengekøyer. Parasoller laget av palmeblader og solsenger laget av tre og røff tråd i kryss. Bungalower midt på stranden, store himmelsenger og sjarmerende møbler i tre.

Dagene gikk morten kom til Zanzibar og nyttår kom, vi gled lette og glade inn i 2009 sammen med vår nye gjeng som hver dag lå på den myke sofaen på stranden. Vi spiste drakk, nøt livet og latet oss. Hva kan jeg si.. Zanzibar – sol, bad og avslapning.

Etter noen dager med dette kom vi oss endelig på en aldri så liten spice tour. Zanzibar er kjent for å være ”the island of spices”, og selv om jeg har vert her utallige ganger hadde jeg aldri vert på den berømte spice touren.

En vellykket dag, slitne etter timevis av trasking i jungelen, nellik, pepper, kanel, jod, curry osv, alt dette midt i skogen. Det beste av hele turen var slutten da vi fikk smake alle slags forskjellige frukter fra den frodige jungelen. Alle frukter i de vakreste farger, noen grønne noen gule, noen formet ovale med pigger andre delikate som mangoen med et tynt mykt skall. Utallige frukter jeg aldri har smakt, søte og friske, sure og skarpe. En virkelig vellykket tur!

Da vi hadde tatt farvel med alle våre nye venner la vi oss og dagen etter dro vi til Dar es Salaam med båt etter en liten tur innom estetiske Stone town.

Å komme tilbake til Dar es Salaam for andre gang sammen med Solvår var noe helt annet. Vi var tilbake i vårt sanne element, i kjente hjemtrakter. Vi lekte med barna i timevis, sprang sammen med dem ute i gata og løftet dem opp mot himmelen. De lo med sin søte barnelatter og alle minnene kom strømmene tilbake.

Tidlig om morgenene stod jeg opp og vasket alle klærne mine for hånd i bakgården. Det var godt å komme tilbake, det var som om jeg var tilbake i hverdagen jeg levde i da jeg bodde her. Mennesker kom inn og ut, de samme ansiktene jeg så hver dag da jeg bodde her på denne lille plassen. Det føltes godt å være tilbake. Hanen gol sine morgengol, menneskene gjorde sine morgenplikter og fuglene sang sin morgensang.

Vi spiste tradisjonell frokost sammen med vår gamle familie og jeg kjente at livet var godt. Snart var det ut i det skumle og ukjente, med mennesker vi ikke kjente og plasser vi ikke hadde sett. Snart begynte reisen på ordentlig.

Det er rart hvordan vi vestlige mennesker har så lite å gjør at vi må se på TV og brukes andres liv som underholdning...

Sissil´s Verden

Studying...

James Newton Howard

Jaaaa

Back in B-town

Bare 2 uker igjen...

Ut i -17...

Mmmmm Oppskrift fra Jamie Oliver

party squash soup

Sundays...

Some-Lovers-Try-Positions-That-They-Cannot-Handle

dag 1 på skolen...

Det regner...

Språk.

Polen

Krakow

Busy,busy,busy Bee

Krakow!

Love it!

Relax i'ts Sunday!!

Found this...

Stockholm!

Lalalala

Shop until I drop? Yes please!

Norway - my home

Study VS playing games?

Bird Watching

Goji berry (Wolfberry)

Found this...

Lindy Hooooooop

White, beautiful and god damn COLD snow!!!

Blue Monday

Sundays.

Just one more!

Shakti - like a cup of coffie

Christmas is sneaking upon us...

BURMA (Myanmar)

So if I cant travel...

Mmm fooood!

Connecting people (part 1/3)

Hjemme IGJEN igjen

Crime.In 1996, San Salvador was considered the second most dangerous city in the western hemisphere. El Salvador has recently enacted anti-gang legislation.

Denne sangen like eg!

Panama City

Costa Rica, San Jose! Et lite stoppested før Cuba

Galapagos bilder

Quito, Ecuador

Jungelbyen Iquitos

Det var en gang...

swosh!

BEKLAGER!!!

En laaang tekst om alt fra Saquarema til nå;)

B.A, Argentina

"tick!" Ive been there!

Saquarema

Jeg bor på barnehjem!

Johannesburg , Sør Afrika

Sao Paulo

Tanzania 29.12.08-07.01.09

Crime.
In 1996, San Salvador was considered the second most dangerous city in the western hemisphere.El Salvador has recently enacted anti-gang legislation.